Desember-vandring gjennom Rausjøgrenda

Det er en av disse forunderlige dagene tidlig i desember. En egenartet stemning hviler over landskapet, kanskje fordi dagslyset svinner så raskt, eller fordi mørket og kulden bringer bud om julehøytid og vintersolverv. Denne dagen er belysningen helt spesiell. Tåken har lagt seg i høyden, mens det bleke vinterlyset forsøker å bryte gjennom i korte glimt. Desember-sola ligger der på lur, men gir seg ikke riktig til kjenne.

Stemningen fortettes på min vandring ned gjennom Rausjøgrenda, denne bortgjemte, delvis avfolkete grenda langt inne i Østmarka. Elva, som tidligere ga kraft til flere sagmøller, går dørgende full av vann og buldrer intenst. Landskapet fremstår i nær sagt fullkommen grafikk. Hvit skaresnø og sort-hvite bjørkestammer i kontrast til mosegrodde, isglasserte berg og kullsvarte steiner. Også det stilleflytende vannet i elva og i Tangentjern lenger ned virker nesten uhyggelig mørkt mot alt det hvite.

Jeg passerer et utall av kulturminner. Først Rausjødammen, utett og miserabel, hvor vannet fra Rausjø stadig lekker ut. På tide å få satt den i stand igjen (demningen ble restaurert høsten 2007, med heldig resultat). Så er det Kvernhusbrua, der Plankeveien i sin tid krysset Rausjøelva, og hvor plassfolket malte sitt korn i eldre tid. Det ryker fortsatt av pipene fra tre av de gamle plassene i Rausjøgrenda: Mellomsaga, Nersaga og Dammen – hvor det bor fastboende. Øvresaga er ubetjent DNT-hytte. Men noen gjenåpning av den gamle Rausjø skole blir det neppe. Den ble nedlagt i 1951, og leies ut av Enebakk kommune til grupper og skoleklasser. Faktisk var det en enda eldre skolestue her før 1913. Den lå på den andre siden av elva, og var opprinnelig kjørestue for plankekjørerne. Tuftene er fortsatt godt bevart. Det samme er tuftene av «Bygningen » og «Magasinet», straks ved Øvresaga, som var hovedbøl/kontor og proviantlager i Rausjøgrenda, før det brant ned rundt 1930.

Det står et kaldgufs fra elva her nede i den isolerte grenda, hvor det faktisk har bodd folk fra midten av 1600-tallet, eller enda tidligere. For det var elva som ga kraft til oppgangssagene, og mye av landets rikdom har siden den tid ligget i skogene. Rausjø-skogene skiftet stadig eiere, men opprinnelig var det en gammel bygdeallmenning for Enebakk. I 1965 ble disse dype, lurvete skogene atter en slags allemenning, idet Oslo kommune (Skogvesenet – nå Friluftsetaten) kjøpte hele herligheten. Men vi befinner oss allikevel på Enebakk kommunes grunn, i området som kalles Rausjømarka.

På min vei nedover langs elva observerer jeg fossekallen, som har fast tilhold her – sort og hvit, den og. Hegren pleier også å dukke opp, men ikke i dag. Der elva flyter stille forbi Nersaga huserer beveren, med både hytte og demning. Vel nede ved Tangentjern, som henger sammen med Børtervann, skjer det noe med vinterlyset, omtrent som når man skrur på en kraftig fotolampe. Jeg rekker akkurat å fange stemningene med mitt fotoapparat: Elva som fosser ut i vannet, isen som er i ferd med å legge seg, den gamle treprammen gjenglemt på stranda, og de nakne, nedrimete løvtrærne; de vitner om et kulturlandskap som er i ferd med å forsvinne.

Da med ett oppdager jeg svanene i sundet ut mot Børtervann. Tre majestetiske svaner: jeg må fram med kikkerten. Kanskje er det sangsvaner som har tatt avstikkeren hit fra Øyeren, på sitt trekk fra det kalde nord mot sørligere breddegrader. En dag observerte vi fire av dem oppe ved Rausjø – der de svømte på åpent vann helt inntil iskanten. Det er ikke lett for en amatør å skjelne sangsvaner fra knoppsvaner på den lange avstanden. Men det spiller egentlig ingen rolle.

Svanene og fossekallen, lyset gjennom tåkedisen, frosten og isleggingen og så den intense fosseduren, som liksom forsterker seg i det dagen skumrer hen mot den lange vinternatten – hva mer kan man vente seg av en førjulsdag i desember?