Minnerike møter med fugler midt i Østmarka

I flere år har jeg hatt gleden av å streife rundt i hovedstadens nære skogsområder. Spesielt har jeg vært fascinert av Østmarkas småkuperte landskap, som har minnet en del om mitt hjemterreng i indre Agder. Dessuten har det vært spennende å oppsøke disse områdene som Sverre M. Fjelstad har fortalt så levende fra.

Det er dessverre ikke alle som er klar over hvilke verdier som ligger i disse skogene øst for Oslo, men kanskje kan en nasjonalpark bidra til å øke oppmerksomheten rundt dette. Jeg tenker på de opplevelsene som jeg unner flere å ta del i. Det gjelder egentlig bare å ta seg tid til å lytte, speide og oppdage – for de aller fleste har nok litt å gå på når det handler om å ta seg tid og glede seg over de små øyeblikkene i naturen.

Å kunne observere ville dyr på relativt nært hold, kan oppleves som utfordrende. Derfor er det så viktig å ta seg jevnlige pauser, sitte helt stille, og gjerne la dyrene komme til deg. Ikke minst har jeg opplevd dette med de trivelige skogsmeisene, som granmeis og toppmeis. De opptrer ofte med en atferd som kan tolkes som nysgjerrig og tillitsfull. Er du ute i skogen og fløyter litt, kan du faktisk oppleve at de kommer og sjekker hvem du er for en.

Lar du blikket «endevende» høstens og vinterens meiseflokker, vil du også kunne oppdage trekryperen, som gjerne menger seg med de sosiale vintermeisene. Det er en fornøyelig liten kar som følger trestammen oppover i spiraler, på jakt etter nebbfuller med smådyr som skjuler seg i barksprekkene.

Både tømmerhoggere og turgåere har engasjert fortalt meg hvordan de har stiftet nærmere bekjentskap med den trivelige rødstrupa. Den kan iblant hoppe tillitsfullt rundt beina dine, uten å la seg affisere nevneverdig av nærværet ditt. Jeg husker at tidligere viltforsker Edvard Holt en gang uttalte at rødstrupa gjerne kunne vært en nasjonalfugl nummer to, så folkelig og staselig som den er. Selv har jeg ved flere anledninger kunnet studere den på nært hold, og da mener jeg virkelig nært; med bare meteren fra kameralinsen.

En annen livlig krabat du kan støte på i Østmarka, er gjerdesmetten. Den er heller ikke nødvendigvis så skvetten av seg, men den bærer navnet sitt med rette, for den smetter gjerne rundt i det vi kan omtale som «roteskog». Med det menes innslag av rotvelter, buskas og kvister. Her finner den lille fuglen skjul, men den kan oppdages både gjennom den karakteristiske varslingen og de hyppige, korte flyturene den har mellom kvisthaugene.

De fleste kjenner nok flaggspetta, men jeg har lyst til å trekke fram en sjeldnere slektning av denne; nettopp fordi du kan finne den i Østmarka. Hører du litt forsiktig småbanking når du beveger deg gjennom skogen, kan det faktisk være tretåspetta du hører. Den har et ganske anonymt levevis, men den er ikke spesielt sky hvis du er så heldig å komme over den. Da kan du nærme deg forsiktig og gradvis, uten at den flyr sin vei. En gang opplevde jeg dette ved Grinderen, der en tålmodig hanfugl satt og kakket i ei tørrgran.

Ganske annerledes er det med den større svartspetta. Den er en av de mer forsiktige skapningene i marka, men ofte kan du høre den karakteristiske fluktlåten. Og er du heldig, kan du få se den der den suser av gårde i tretopphøyde, på jakt etter områder med døende skog, proppfulle av billemat. For dette er nettopp noe av det som gjør Østmarka, og kanskje i særdeleshet naturreservatet, så viktig: Her finnes døende skog som sikrer et mest mulig naturlig kretsløp og som er et livsnødvendig matdepot for spettene våre.

Når vårkveldene lokker med svarttrostsang og storlomskrik, er det fantastisk å være menneske; i alle fall om du er ute i marka og suger disse inntrykkene inn i fulle drag. Jeg husker en gang at to tvillingjenter jeg kjente diskuterte en planlagt markatur. Den ene mimret rundt den forrige turen til samme sted, i et forsøk på å gjøre planen attraktiv for motparten: «Husker du hvordan himmelen forsvant ned i vannet om kvelden?»

Flere ganger har jeg sittet i kjølige aprilkvelder og latt meg forføre av svarttrostsangen. Det er akkurat som Ulf Lundell sier: «Ingen är fången som förstår att njuta av den sången». Og når sangen etter hvert stilner av og mørket brer ut vingene sine, kan du kanskje høre uglerop fra skogen.

En gang måtte en kamerat og jeg dra fra Øvresaga til Røyrivannskoia, rett og slett fordi gjestene på førstnevnte hytte trodde de skulle få være alene. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe: Under turen over Tonekollen underholdt kattugla oss med trolske lyder som fylte sinnene med fornyet optimisme. Og Røyrivannskoia ventet med ledig husrom for to trøtte, men opplevelsesfulle karer.

I gode smågnagerår kan det også dukke opp perleugle i marka. Når du kommer over den første gang, blir du antagelig overrasket over hvor lite redd den er. Den kan sitte i reirhullet sitt og kikke, og kanskje blunker den til deg, slik en av de tidligere nevnte jentene en gang mente og ordla seg.

Skal du få oppleve det, må du imidlertid finne treet den bor i, skrape på stammen, og satse på at ugla kikker ut av frykt for at det er måren som er på vei opp stammen. Når den oppdager at det bare er et menneske, sitter den gjerne og myser litt før den trekker seg inn i hullet igjen. Og hullet; det har svartspetta eller grønnspetta laget.

Også vinterstid kan celebre opplevelser inntreffe. Jeg har allerede nevnt meiseflokkene. Nordfra kan det dessuten komme store grupper med bjelleringlende og velkledte turister. Jeg tenker på sidensvansene, som er et velkomment tilskudd til vinterkontoen når andre arter stikker sydover.

Standfugler som hønsefuglartene våre kan påtreffes i Østmarka hele året. Også den minste representanten i denne gruppen, jerpa, finnes det en bestand av her. En gang vi var ute og ruslet langs en sti ikke altfor langt fra Losby, oppdaget mitt turfølge med ett en fugl som spankulerte til høyre for oss. «Hva er det for en fugl?» spurte hun. Det var hennes første møte med jerpe, og det var av det nære slaget.

Selvsagt kunne det vært nevnt mange andre arter i et faunistisk innblikk som dette. Både nøtteskrike og nøttekråke er for eksempel flotte fugler som du gjerne må ha et oppmerksomt blikk for å oppdage, der de stikker seg bort blant skog og kratt. Ofte avsløres de på lydene, så det er ingen ulempe å kjenne til dem.

I tillegg lever det mange pelskledte sjarmører i området, til og med gaupe og ulv. Bare kjennskapen til at disse dyrene finnes ikke altfor langt unna, gir en tur i Østmarka en skikkelig tilleggsdimensjon.

For å vende tilbake til utgangspunktet: Det handler først og fremst om å komme seg ut. Da kan nær sagt alt skje. Magiske møter kan festes til det beste minnekortet av alle, din egen hjerne. God oppdagelsestur!