Intranett
Finnland ved Mønevann
Foto: Espen Bratlie
Ved Sarabråten
Foto: Espen Bratlie
Bever i vannet
Foto: Sverre M. Fjelstad
Nøklevann
Foto: Espen Bratlie
Rev hviler under gran
Foto: Sverre M. Fjelstad
Tonekollen mot Mosjøen
Foto: Espen Bratlie
Ved Sørli, Nøklevann
Foto: Espen Bratlie
Foss/elven fra Hauktjern
Foto: Espen Bratlie
Lutvannsbekken og Nøklevann
Foto: Espen Bratlie
Ved Sørli, Nøklevann
Foto: Espen Bratlie
Elgkolle med liten kalv
Foto: Sverre M. Fjelstad
Stor mørk elgokse
Foto: Sverre M. Fjelstad
Tiur spiller på nedfallstre
Foto: Sverre M. Fjelstad
Ramstadslottet
Foto: Espen Bratlie

Østmarka-guiden og de gode hjelperne

Guidet tur med Even Saugstad
Bjarne Røsjø

Sjelden har så mange brukt så lang tid på å gå fra Skullerudstua til Rustadsaga, og opplevd så mye underveis.

Even Saugstad vet mer om Østmarka enn de fleste. De nærmere 50 markavennene som stilte opp ved Skullerudstua lørdag 21. april, for å bli med Saugstad på en historisk vandring i skogstraktene like øst for Skullerud, Bogerud og Bøler, hadde derfor grunn til å vente seg mye. Turdeltakerne visste at de kom til å få høre både gode historier og historiske godbiter, men de visste ikke at turguiden Saugstad også hadde med seg flere gode hjelpere.

Even Saugstad er frilansjournalist og forfatter, i tillegg til at han driver markastua Sandbakken sammen med kona Irene Asphaug.
 

Flere dimensjoner

Første stopp på denne lørdagens tur var ved den idylliske plassen Skullerudhullet, bare noen få hundre meter fra Skullerudstua. På Skullerudhullet holder kunstneren Stefanie Reinhart til sammen med mann og barn, og der har hun innredet det som sannsynligvis er Norges minste galleri. Det rare lille huset var en gang et verktøyskjul på Nordstrand, og gulvarealet er bare på sju kvadratmeter, men Reinharts kunst har flere dimensjoner og får derfor god plass likevel.

Allerede på Skullerudhullet begynte Østmarka-guidens gode hjelpere å gjøre seg bemerket. Brødrene og lokalhistorikerne Helge og Tormod Oskarsen er nemlig oppvokst på Stallerud gård like i nærheten, og de kunne fortelle mye om folket som bodde på Hullet i gamle dager. Ludvig og Maren Hansen for eksempel: Ekteparet flyttet til Skullerudhullet i 1909, og de livnærte seg blant annet ved å være faste leverandører av sopelimer til Renholdsverket. Ludvig hadde mye hår og skjegg og enorme øyenvipper, så det var ikke godt å se hvor mannen sluttet og sopelimene begynte når han bar store lass ned til byen for å selge dem.

På det travleste bodde det faktisk ca. 100 mennesker på plassene i og rundt Hullet, og dette førte til at området ofte ble kalt for Sopelimskroken. Tilnavnet var neppe ment som en hedersbetegnelse, men i dag er området den rene idyllen.
 

Pål i Hølet

Pål i Hølet, eller Paul som han egentlig het, huskes fortsatt av mange som var markatravere på 1960- og 1970-tallet. Pål bodde på plassen Rustadhullet, like bortenfor Skullerudhullet, og Ola Opsahl fortalte at ungene var redde for den litt spesielle eneboeren. Pål hadde epilepsi, og det fortelles at han en gang fikk et anfall mens han sto og hogg ved. Anfallet førte til at han løp ukontrollert rundt på tunet og veivet med øksa, og sånt kan jo unger bli litt redde av.

Pål var ellers en oppfinnsom kar som solgte appelsiner langs løypa når det var skirenn i området, og av og til solgte han bær og sopp på dørene hos folk for å tjene en slant ekstra.
 

Oslos svar på Amazonas

Deretter gikk turen opp en lang og seig bakke som forklarer hvorfor området i bunnen kalles Hullet. Evens neste stoppested var ved foten av den nedlagte Fjeldstadbakken, som i sin tid var ment å skulle bli bydelens stolthet. Bakken ble satt i drift i 1972, men i 1990 ble den lagt ned etter noen vintrer med lite snø og enda mindre besøk. I dag er det bare en grasbakke igjen på oversiden av veien, og på den andre siden av veien har den en gang så flotte varmestua blitt til en strømløs og ensom bygning.

Men vent nå litt: Den gamle varmestua er ikke helt ensom likevel. Det er nemlig et yrende liv rundt Fjeldstadbakken, hvis du ser godt etter. Det var nettopp det Frank Alm Haugen gjorde for et par år siden, og da fikk han øye på den største buormen noen noen sinne hadde sett. Rene anakondaen, visstnok.

Alm Haugen takserer og formidler kunst i arbeidstiden, men på kveldene og i helgene fyker han gjerne rundt i marka og oppdager små og større kryp som de fleste andre overser eller unngår. Den feite buormen hadde et klart budskap til Alm Haugen: Her må det være mye mat!

Og det var det. Alm Haugen gjorde seg flere turer til området og oppdaget på kort tid et livlig krypdyrliv med både stålorm, buorm, hoggorm, padder og frosk. Men det som gledet ham aller mest var å finne både storsalamander og småsalamander, som begge er rødlistede arter. Alm Haugen har nå bidratt til at de to artene er merket av på Miljøstatus-kartet, og da er det lov til å håpe at de sårbare salamanderne kan få leve i fred uten hogst eller andre inngrep.

Frank Alm Haugen fortalte entusiastisk om sine funn og kåret like godt området nedenfor Fjeldstadbakken til Oslos svar på Amazonas. Her er det nemlig ikke bare krypdyr, men også hakkespett og flaggermus og sjeldne øyenstikkere og mye annet rart. Til sommeren skal Alm Haugen ut og lete etter en sjelden edderkopp, fikk turdeltakerne vite.
 

To norgeshistoriske steder

Neste stopp på Evens guidede tur befant seg bare noen få meter lenger mot nord, på baksiden av den forlatte varmestua. Her inne i skogen ligger restene etter den lille plassen Fjeldstad, som ble ryddet en gang på slutten av 1850-tallet. Plassen ser uanselig ut i dag, men den har på sett og vis fortjent sin plass i norgeshistorien. Det hadde seg nemlig slik at en av guttene som vokste opp der, Martin het han, gikk på frierføtter til Karin på Kattisa. Frierferden ble svært vellykket, og i dag huskes Martin og Karin mest for at de ble besteforeldre til naturfotografen og forfatteren Sverre M. Fjeldstad.

Deretter gikk turen over St.Hans-åsen, med en av Østmarkas flotteste utsikter, og ned bakken til Rustadsaga. Også her kan du høre suset av norgeshistorien, for en av de ansatte var ingen ringere enn den berømte sagbruksarbeideren Solan Gundersen. Sagbruksarbeiderens «far», Kjell Aukrust, bodde på Ljan og gikk mange turer forbi Rustadsaga mens anlegget fortsatt var en sag. På den måten fikk han inspirasjon til å dikte opp Solan, som ifølge Wikipedia er en antropomorf skjære med beskjeden arbeidsmoral.

– Jeg har selv spurt Aukrust om dette, og han bekreftet at Solan holdt til her på Rustadsaga. Jeg fikk også vite at Solan ikke var noen flittig sagbruksarbeider. Han møtte helst bare opp på lønningsdagen og julebordene, fortalte Saugstad.

Deretter var det rikelig anledning til kaffe og godsaker på Rustadsaga, og alle deltakerne var enige om at dette hadde vært en veldig fin tur. Det er kjekt å gå tur, men det er enda kjekkere å gå tur med kunnskapsrike mennesker som er gode til å fortelle. Og hvis du er blitt nysgjerrig på å vite enda mer om folkene i Sopelimskroken, kan det ikke skade å titte i Even Saugstads bok om Østmarka fra A til Å.
 

Tips en venn  Skriv ut