Tiurleiken – Østmarkas vakreste eventyr

Har du ligget en april eller mainatt på leik, vil du minnes opplevelsen så lenge du lever. Og du vil kanskje tenke: dette skal jeg oppleve på ny en annen vår!

For noen år siden tok jeg opp en film av en tiurleik i Østmarka. Etter at filmen ble vist i NRK-fjernsynet, fikk jeg (som vanlig!) mange brev fra naturinteresserte seere. Ikke alle brevene var like positive. Noen var skrevet av folk – bl.a. skogeiere – som mente at filmen var en indirekte oppfordring til seerne om å dra til skogs og oppleve de store hønsefuglenes vårleik. I så fall ville filmen bidra til forstyrrelser på leikene...

Selvsagt var og er det en viss brodd av sannhet i kritikken. «Hvis tusener av Oslofolk legger seg til på – eller like ved – eikeplassene, kan resultatet bli at fuglene ikke lykkes i å forplante seg». For storfuglen er utrolig sky og vár. Oppdager den noe mistenkelig – for eksempel at mennesker holder til kloss inn på den – flyr den kjapt sin vei og viser seg kanskje ikke mer på leiken den morgenen. Hvis dette skjer morgen etter morgen i høneuka, når røyene oppsøker leiken for å pare seg, kan det gå ut over storfuglbestanden rent lokalt. (I Østmarka er høneuka gjerne i første uke av mai.)

Men jeg tror at de fleste naturinteresserte drar på leik uansett om de blir oppfordret til det eller ei. Og i så fall kan det være greit med noen gode råd når det gjelder fremgangsmåter og oppførsel. Ellers er jeg overbevist om at de fleste markavenner har gode hensikter og ikke vil forstyrre eller skade fuglen.

Når folk forteller at de har vært på «leik», mener de oftere orreleik enn tiurleik. For også tiurens mindre slektning orrfuglen har paringsleik om våren. Og også orreleiken er høyst severdig. Dessuten høres den ganske langt i skogen. I tidlige vårmorgener kan orrebuldret ligge som en dur over myrer og vann. Derfor er det mulig å finne orreleikene ved å gå etter lyden! Men pass deg vel så du ikke skremmer hanene når du er like innpå en leik. Vent heller til litt utpå dagen før du går fram og undersøker spillplassene. Med et tynt snølag på myra ser du gjerne tusener av spor etter orreføtter, slepespor etter vinger og halvmåneformet orrelort.

Har du ikke hellet med deg når du går på leiting etter en orreleik, får du ta fram østmarkakartet og granske stedsnavnene på det. Myrer og moser som ender på -leik, er nesten alltid orreleiker. Riktig gamle kart kan ha stavelsen -lek.

I motsetning til tiurleiken, som gjerne ligger i forholdsvis tett skog, ligger orreleiken som regel på åpne steder, for eksempel snø- og islagte myrer og tjern. Derfor kan du ofte oppholde deg ganske langt fra leikens sentrum – hvor spillet er mest intenst – og likevel få gode nærobservasjoner – gjennom kikkerten.

Men uansett om du oppholder deg langt unna eller kloss innpå en leikeplass, så bruk kamuflasje! Det gjelder såvel orreleik som tiurleik. I gamle dager brukte naturinteresserte nesten alltid granbarhytter når de ville oppleve tiur– og orrespillet. Var hyttene tettet til med for eksempel sekkestrie på innsiden, holdt de gjerne mål. Uten «tetningsmiddel» var de lite hensiktsmessige; fuglenes skarpe syn registrerte raske bevegelser innenfor grankvistene. Så bruk heller et lite telt – eller legg en mørk duk eller presenning over et reisverk av stokker. Kamuflasjen bør i alle fall ikke dominere i landskapet – selv om fuglene som oftest bare oppfatter den som en ny stor «stein» i landskapet. Et annet godt råd: Bruk ikke lykt inne i kamuflasjen i grålysningen!

Selv om de orreleikene som fortsatt er i bruk i Østmarka er blitt færre de siste tiårene, er de mange i forhold til tiurleikene. Raseringen av gammelskogen i store deler av Marka får ta skylden; storfuglen krever simpelthen gammel – og helst opprinnelig – skog. I og med at slik skog er blitt sjelden – særlig i utkanten av Marka – kan vi ikke regne med at storfuglbestanden skal gjøre merkbare oppsving i disse traktene i nærmeste framtid.

I samtale med en ansatt i Friluftsetaten i Oslo kommune for en tid tilbake, innrømmet han at skogbruket har rasert en lang rekke gamle tiurleiker i Østmarka. En viss unnskyldning får det være at man ikke var klar over alle leikeplassenes nøyaktige beliggenhet før hogstinngrepene. I framtiden bør det ikke være noen tvil om hvor disse plassene finnes, for gamle tiurleiker vil alltid ha høy vernestatus!