Ulsrudvannet – Oslos varmeste badevann

Det brunfargede vannet absorberer solstrålingen så effektivt i overflatelaget at temperaturen lett blir høy på fine sommerdager. Badevannskvaliteten er god med hensyn til tarmbakterier. I motsetning til Nøklevann like i nærheten, er ikke svømmekløe registrert som problem av betydning.

Ved vannet er det gresslette og sandstrand som er populær for barnefamilier, ellers er det fine svaberg å bade fra. Tidligere var det to serveringssteder for dagsturister, Østmarksetras sportskafé og Bjerke kafé, men disse er ikke lenger tilgjengelige.

Badeinteresserte som følger med på listene over badevannstemperaturer i Oslo og omegn, kan vanskelig unngå å legge merke til at ett og samme vann, Ulsrudvannet, stadig utmerker seg med høyest temperatur. Friluftsetatens statistikk gjennom flere somre bekrefter inntrykket. Temperaturen har vært nær 2°C høyere enn gjennomsnittet for andre friluftsbadeplasser i Oslo.

Når vann varmes opp til badetemperatur om sommeren, er det innstrålingen av solenergi som har betydning. Lufttemperaturen og overføring av varme fra luft til vann betyr nesten ikke noe. Solvarmen absorberes i det øverste vannlaget. Det varme vannet blir på grunn av lavere massetetthet liggende som et stabilt overflatelag helt til vind og bølger fordeler varmen nedover til et tykkere lag som får jevn temperatur. Dette øverste, oppvarmede laget kalles i limnologien (læren om innsjøer) for epilimnion, og det kalde vannet på større dyp kalles hypolimnion. Mellom disse lagene ligger temperatursprangsjiktet. Vindens omblanding av lagene er mest effektivt på store, åpne vannflater, slik som Oslofjorden og store innsjøer. På grunn av at overflatevannet der stadig tilføres kaldt vann fra dypet, kan temperaturen ikke bli så høy som i en liten og vindbeskyttet innsjø.

Ulsrudvannets høye temperatur skyldes en vannkvalitet som ikke er vanlig for badevann.

Det er et kjent fenomen blant vannforskere at når vann av ulike grunner er uklart, absorberes strålingen så effektivt i overflatelaget at temperaturen kan bli uvanlig høy. Et karakteristisk trekk ved vannene i Østmarka er at de ofte har brunt vann på grunn av humusstoffer som vaskes ut fra skogbunnen. Denne brunfargen har samme virkning som uklarhet, og gjør at lite strålingsenergi trenger ned til større dyp. Vannforskere angir graden av brunfarge i fargeenheter. Destillert vann har ingen farge. Oslos vannforsyning fra Maridalsvannet har normalt rundt 10 fargeenheter, mens Ulsrudvannet har omtrent 30.

Det var tidligere en utbredt oppfatning blant lokalbefolkningen at Ulsrudvannet var påvirket av kloakk fra Østmarksetra. Helse- og velferdsetaens kontrollanalyser fra senere år avkrefter dette. Innholdet av tarmbakterier har vært så lavt at etter helsemyndighetenes normer for badevann blir kvaliteten karakterisert som god.

Svømmekløe er en plage som ofte hjemsøker badende ved ferskvannsbadeplassene i Oslo. Sognsvann og Nøklevann er kjent for dette. Svømmekløen skyldes en ikte som lever som vertsvekslende parasitt i vannfugl og ferskvannssnegl. De ferdig utviklede larvene, cercarier, frigjøres fra sneglene når det er varmt i vannet og prøver å finne en fugl som de kan bore seg inn i for å fullføre livssyklusen. Hvis de i stedet for en fugl treffer på en badegjest, kan de bore seg inn i huden og fremkalle kløe. Etter å ha blitt utsatt for dette, kan noen uheldige personer utvikle så stor overfølsomhet at de heller bør velge andre badeplasser. I Ulsrudvannet er man heller ikke helt trygg for svømmekløe, men det er ikke registrert som noe stort problem. Forholdsvis lite andefugl og en god bestand av fiskearter som holder sneglebestanden nede, kan være medvirkende til å redusere forekomsten av svømmekløe.

For den raskt økende befolkningen i drabantbyene på Oppsal og Bøler i 1950- og 60-årene representerte Ulsrudvannet den lettest tilgjengelige muligheten til badeliv om sommeren. Etter at drikkevannsrestriksjonene på Nøklevann ble opphevet i 1983, har en stor del av de badende trukket over hit.

Ulsrudvannet har alltid vært et populært utfartssted for befolkningen i Oslos østlige bydeler. Østmarksetra som de to kommunene Aker og Oslo, etter ønske fra frilufts og idrettsmiljøet i hovedstaden på 1920-tallet, lot oppføre på åsen rett ovenfor vannet i 1926, var opprinnelig tenkt som et lokalt motstykke til Frognerseteren på motsatt side av byen. På Østmarksetra var det, som den opprinnelige hensikten med stedet var, sportskafé helt til 1970-tallet. Etter at stedet ble privatisert, er det nå for tiden bare en eksklusiv restaurant der skogvandrere og badegjester helst holder seg unna. I det hvite huset ved Sarabråtveien, like nedenfor parkeringsplassen, lå tidligere Bjerke kafé. Dette var lenge et populært sted for inntak av svalende drikke på varme sommerdager. Også her opphørte kafédriften midt på 1970-tallet.

Nordøst i vannet er det ei grunn vik med kunstig sandstrand. Her har Friluftsetaten i nyere tid fjernet skog og opparbeidet ei gresslette som er svært populær blant barnefamilier. Det mest populære området ved vannet for ungdom og voksne har som regel vært sørsiden, hvor det er fine og jevne svaberg som bades i ettermiddagssol. Ved siden av veien like nedenfor bommen ved parkeringsplassen, var det tidligere ei tavle hvor badevakten hver dag noterte vannets temperatur. Her var det også et stupebrett hvor det var svært populært å hoppe fra «femmeteren». Stupebrettet ble tatt ned om høsten og satt opp igjen til badesesongen. I dag er dette neglisjert av Friluftsetaten og det er bare en sørgelig rest igjen av betongfundamentet som stupebrettet gikk ut fra. En skulle tro at det ville være en overkommelig oppgave for rette vedkommende i Friluftsetaten å sette det i stand igjen. Like ved badestranda har Norsk Folkehjelp Sanitet og Oslomarka trekkhundklubb ei hytte hvor det er stasjonert hundeambulanse om vinteren. Hytta står på tomta etter ei vakthytte som tyskerne lot oppføre under krigen i forbindelse med et større bunkeranlegg i fjellet under Østmarksetra.

Hjemturen på sykkel etter badet kunne før i tiden være en halsbrekkende øvelse. Enten kunne en kjøre ned den bratte Beverlia, som hadde så grovt steindekke at det knapt nok var fremkommelig på sykkel. Alternativet, som var litt lengre, var Sarabråtveien via Ulsrud gård. Ned den bratte bakken skulle man helst slippe alle bremser for å få stor nok fart til å komme opp motbakken til Ulsrud uten å gå av sykkelen. Som man vil skjønne var dette lenge før Ytre Ringvei ble anlagt tvers over Sarabråtveien.