– Naturopplevelser bør respekteres på linje med arter og naturtyper

Sigmund Hågvar har skrevet et stort antall både vitenskapelige artikler, bøker og kronikker i løpet av et langt liv som professor i natur- og miljøvern. Men da han skrev en kronikk om sorgen ved tap av natur, fikk han mange flere reaksjoner enn det som er vanlig.

– Jeg fikk henvendelser om at jeg hadde satt ord på noe som veldig mange mennesker hadde opplevd, nemlig at de hadde følt sorg over en natur som hadde gått tapt. Jeg kjenner for eksempel mange som har fortalt om en dyp sorg etter at en vindkraft-utbygging har rasert det fjellet og den naturen som betydde veldig mye for dem. Og det handler ikke bare om sorg – det handler også om både raseri og fortvilelse. Naturødeleggelser kan utløse en hel cocktail av følelser som folk blir veldig slitne av, sier Sigmund Hågvar.

Sigmund Hågvar er styremedlem i Østmarkas Venner (ØV) og nestleder i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). Begge organisasjonene har opplevd at en sjelden art eller en sjelden naturtype kan begrense en hogst i Oslomarka, men det nytter ikke å argumentere med at de siste gammelskogene også er viktige rekreasjonsområder.

Sigmund Hågvar mener nå at både naturvern-organisasjonene og myndighetene i større grad bør respektere at også truede naturopplevelser kan være gyldige argumenter i kampen mot inngrep i naturen. Opplevelser og følelser er nemlig ikke noe som bør ignoreres, for gode naturopplevelser kan gi både økt livskvalitet og bedre folkehelse. Sosialmedisineren Per Fugelli hadde helt rett da han uttalte at «Naturen er vårt største apotek», mener Hågvar. Biologen Dag Hessen har sagt det slik: «Livet kan aldri bli helt tomt om du har naturen».

Sigmund Hågvar er nå aktuell med den nye boka Naturglede, økosorg og fremtidshåp, som er utgitt i samarbeid med naturfotografen Jørn Bøhmer Olsen. Hovedformålet med boka er å få opplevelsesverdier anerkjent som tungtveiende argumenter i naturvernarbeidet, og Hågvar argumenterer for sitt syn med både poesi og prosatekster.

– Hvis du spør folk om hvorfor de liker å gå tur, svarer de ofte at de kommer tilbake fra naturen som fornyede mennesker. Men nå snakker stadig flere mennesker om at de har mistet steder de ofte søkte til naturen, enten det var i glede eller i sorg. Plutselig er skogen hogd, eller et nytt vindkraft-anlegg har ødelagt fjellet hvor de pleide å gå tur. Dermed har de lidd et stedstap som kan utløse sterke følelser, forteller Hågvar.

Sigmund Hågvar understreker at tapet av natur i vår tid egentlig er større enn mange er klar over, fordi de lider av endringsblindhet. Mange synes for eksempel at det er fint å følge den nye blåstien over Kristenseteråsen i Østmarka, mens de «villmarkingene» som elsket åsen før den ble populær ikke orker å gå dit lenger. På utsiktspunktet mot sørvest har turfolket nemlig herjet verre og sagd ned både levende og døde trær for å brenne bål.

– De som aldri har opplevd en ordentlig urskog eller villmark, ser ikke noe annet enn dagens tilstand. De har ikke noe å sammenlikne med, de er blinde for det tapet som allerede har skjedd. Det er farlig når nye generasjoner vokser opp og bare ser et Norge som er preget av oppkappet og ødelagt natur, og de synes det er greit fordi de ikke vet om noe annet. Derfor er det så viktig å undervise unge mennesker om naturens historie, om at det er viktig å redde ting i tide, understreker Hågvar, og tilføyer:

– Det er med naturen som med helsa: Du forstår ikke verdien av god helse – eller urørt natur – før du har mistet den.

Den pensjonerte professoren understreker at det han kaller økosorg i den nye boka er en ganske innholdsrik sorg.

– De som opplever økosorg sørger på vegne av seg selv, fordi de har mistet noe som var verdifullt. Men de sørger også på vegne av fremtidige generasjoner, som mister naturverdier kanskje for evig og alltid. Dette er også en sorg på vegne av naturens og artenes egenverdi. Noen mener også at dette kan være en sorg på vegne av den fremtidige evolusjonen. Når vi utrydder arter fører det nemlig til at urgamle evolusjonslinjer brytes, slik at evolusjonen får mindre å jobbe med framover. Det kan umulig være bra, analyserer Hågvar.

Sigmund Hågvar snakker og skriver om naturtap og sorgreaksjoner, men den nye boka er også full av håp. Det går nemlig an å gjøre noe for å bremse naturtapet.

– Det finnes et håp, og håpet er sterkest hos de som prøver å bidra til å redde naturen. Det finnes forresten mange slags håp. Du kan håpe at noen andre ordner opp, eller du kan håpe at teknologene utvikler et eller annet lurt sånn at vi for eksempel slipper å gjøre noe for å løse klimaproblemene. Men jeg mener at det beste håpet er det kunnskapsbaserte håpet, som først handler om at du må forstå at noe er truet. Samtidig som du forstår at det hjelper å engasjere seg, sier Hågvar.

Sigmund Hågvar er selv full av håp; han håper blant annet at flere mennesker vil engasjere seg i kampen for naturen.

– Når politikerne hittil ikke har gjort noe særlig, verken for å berge klimaet eller naturen, kan velgerne deres fristes til å tro at «det er kanskje ikke så farlig». Og da merker politikerne at engasjementet ikke er særlig stort, og politikerne kan jo ikke gjøre noe hvis de ikke har støtte blant velgerne. I dag er det nesten slik at folket og politikerne bygger hverandre ned, istedenfor å bygge hverandre opp! Derfor tror jeg at det må komme et sterkere trøkk nedenfra, hvis vi skal klare å berge både klimaet og naturen, sier han.

Og det trøkket har allerede begynt å vokse, for eksempel da det oppstod veldig sterk motstand da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) i 2019 la fram forslag til en nasjonal ramme for vindkraft. Da ble det så mye rabalder fra «vanlige folk» at regjeringen la hele forslaget i skuffen.

Sigmund Hågvar bruker det siste kapitlet i boka til å diskutere med en anonym person som skrev «Fremtiden er avlyst» på en graffiti-vegg. Det var en dyster tanke, kanskje formulert av en ungdom som har havnet i avmaktens grøft.

Men hvis Hågvar kunne møte denne graffiti-kunstneren, ville han gjerne fortalt om at det finnes håp. Det har nemlig vist seg, flere ganger, at et sterkt trøkk nedenfra kan skape store og viktige endringer. Det var et bredt folkelig engasjement som førte til at vannkvaliteten i Mjøsa ble reddet på 1970-tallet, og det var godt og grundig arbeid fra fuglevenner og forskere som førte til at vandrefalken ble reddet. Bestanden i Norge var nemlig truet fordi landbruket brukte farlige kjemikalier, men til slutt ble de verste stoffene forbudt – og nå hekker vandrefalken igjen blant annet i Østmarka.

– Jeg tror at det nå har gått et lys opp for mange, om at det er viktig å hegne om den naturen som faktisk er truet. Men jeg synes fortsatt det er rart at ikke mange flere engasjerer seg i det som er helt sentrale naturverdier. Mitt beste råd er at du bør melde deg inn i en organisasjon som kjemper for det du synes er viktig. Da får nemlig den organisasjonen større slagkraft, oppfordrer Hågvar.

Sigmund Hågvar (født 1944) er professor emeritus og underviste i natur- og miljøvern ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås til han gikk av med pensjon. Han har også vært ansatt ved Universitetet i Oslo, Miljøverndepartementet og Skogforsk.

Hågvar har skrevet mer enn 140 vitenskapelige tidsskriftartikler og er registrert som forfatter og redaktør av nærmere 40 avhandlinger og bøker.

I november fikk han Bonnevie-prisen for 2021, blant annet for sin innsats for å formidle kunnskap om natur- og miljøvern.
 

Østmarkas Venner: Sigmund Hågvar har fått biologenes hederspris. Publisert 15.11 2021

Liz Buer: Natursorg: – Snu fortvilelse til mening. Publisert av Psykisk helse, 14.12 2020

Sigmund Hågvar: Når naturen taper. Publisert av Vårt Land, 09.04 2019