– Uten insektene rakner alt!

Anne Sverdrup-Thygesons personlige favoritt-insekt fra Østmarka er sinoberbillen, som bokstavelig talt lever mellom barken og veden på gamle ospetrær.

– Dette er en rødlistet art som vi finner på om lag 60 lokaliteter fra Vestfold og nedover Sørlandet. Men for noen år siden oppdaget vi altså denne sjeldne og vakre billen også ved Losby, forteller Sverdrup-Thygeson. Hun er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås og bor i Lørenskog, og er lommekjent i Østmarka etter både treningsturer og forskningsprosjekter i området.

Ordet «insekt» vekker negative assosiasjoner hos mange mennesker, om noe som kravler og kryper og stikker og klør og sprer sykdommer. Men professoren fra Ås og Lørenskog ønsker isteden at vi bør lære oss å elske insektene: De er nemlig mye, mye viktigere enn de fleste har tenkt over.

– Livet på jorda ville rett og slett stoppe opp uten insektene. Det er derfor jeg har kalt boka for Insektenes planet, sier Sverdrup-Thygeson.

– Det er egentlig rart at mange mennesker synes insekter er litt ekle, det må skyldes at de vet for lite om dem. For hvis du vet litt om de rare livene mange av insektene lever, og hvor uhyre viktige de er, så går det nesten ikke an å la være å bli fascinert. Visste du for eksempel at maur lærte seg å bruke bladlus som melkekyr for ca. 100 millioner år siden, mens vår egen jordbruksrevolusjon er bare usle 10 000 år gammel? spør professoren.

– Eller visste du at insektene hadde verdensherredømmet i luftrommet på planeten vår i 150 millioner år, før det fantes andre skapninger som kunne fly? Insektene har vært her i noe sånt som 480 millioner år, og de har dermed sett dinosaurene både komme og gå. De har etter hvert utviklet en helt vanvittig variasjon i utseende og levemåte, og mange av dem lever i kompliserte samspill med blomster og andre dyr. Utrolig viktig, og spennende! fortsetter hun.

Professoren leter litt før hun finner fram et ordtak som hennes franske forlegger kom med: «La bouche parle de l’abondance du cœur». – På norsk: Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Fint ordtak, ikke sant? Det du bryr deg om, tar du også vare på. Og hvis vi bare vet litt mer om insektene, bryr vi oss også om å passe på dem!

I dag har vi faktisk kommet så langt at vi må begynne å passe på insektene. De fleste har fått med seg at de viktige humlene og biene trues fra flere kanter, blant annet på grunn av sprøytemidler. Men det er ikke bare humler og bier som går tilbake: I november 2017 kom det en undersøkelse som viste at mengden flygende insekter i 63 tyske naturreservater var redusert med 75 prosent siden undersøkelsene ble startet i 1989. Det finnes ikke tilsvarende undersøkelser i Norge, men faresignalene er mange.

Anne Sverdrup-Thygeson kan snakke lenge om insektenes betydning – ikke bare for menneskene, men for alt liv på planeten.

– Insektene er helt avgjørende for at livet på kloden skal gå sin gang! Alt ville bare raknet uten insektene. De pollinerer planter, alle skjønner at det er viktig. Men det finnes også ca. 11 000 planter som er avhengig av maur for å få spredd frøene. Mange av disse plantene kan du finne i Østmarka, som blåveis, hvitveis, frytle, og mange av fiolene. Dessuten samarbeider insektene med sopp og bakterier om å bryte ned døde planter og dyr – og uten den nedbrytingen ville kretsløpet i naturen stoppe opp. Visste du forresten at maurene på Manhattan spiser fastfood-rester tilsvarende 60 000 pølser i brød hvert år? Tenk om det hadde blitt liggende!

– I tillegg utgjør insektene en enorm biomasse, og derfor er de kjempeviktige som mat for andre dyr. De er på en måte naturens lim, fordi de kobler andre arter sammen. Mange insekter spiser planter, og så kommer både pattedyr, fugler, ferskvannsfisk og andre insekter og spiser dem igjen.

– Edderkoppene alene spiser samme mengde insekter hvert år som alle mennesker til sammen spiser kjøtt og fisk – og den vekten er tilfeldigvis omtrent lik vekten av alle mennesker på jorda. Det betyr at edderkoppene på jorden kunne spist opp alle mennesker på jorden og fortsatt vært litt sultne. Kanskje vi skal være glade for at de spiser insekter isteden!

Hun skynder seg å tilføye at edderkoppene (og flåtten, for den saks skyld) ikke er insekter men edderkoppdyr, og derfor på siden av dagens tema.

– Det er mange spennende insekter i Østmarka, og min favoritt er som sagt den vakre sinoberbillen – som er flat som et stykke papp fordi den, bokstavelig talt, lever mellom barken og veden. Den er også på rødlista, fordi den er så sjelden. Lørenskog kommune har faktisk den nordligste bestanden av sinoberbille i Norge. (Se for øvrig en artikkel om sinoberbillen i Nytt fra Østmarka nr. 1/2014).

Anne Sverdrup-Thygeson har også funnet flere andre rødlistede insekter i Østmarka. Noen av dem har norske navn: Både barksmelleren (Danosoma conspersa) og taigasmelleren (Denticollis borealis) er klassifisert som sårbare arter, mens trollsmelleren (Danosoma fasciata) er sterkt truet. Det siste gjelder også arter som trebukken Acmaeops septentrionis og smelleren Danosoma fasciata – de to siste har ikke noe norsk navn. Smellere er (i parentes bemerket) en type biller som kjennes på at de kan «smelle» og kaste seg selv opp i luften hvis de havner på ryggen. Da lander de ofte på beina igjen.

Men insekter trenger ikke være vakre for å ha en historie å fortelle – selv den litt mindre sjarmerende hjortelusfluen har interessante sider.

– Det vanlige blant fluer og de fleste andre insekter er at hunnene legger egg som utvikler seg til en larve og etter hvert til en puppe, som det voksne insektet kommer ut av. Men hos hjortelusflua lever larven inne i moren, som har kjertler i «magen» som skiller ut et proteinrikt stoff som larven livnærer seg på. Du kan si at moren «ammer» larvene! Deretter blir larven til en puppe som moren slipper ned på bakken, og der ligger den til neste høst. Da klekker de voksne insektet, som straks flyr ut på jakt etter en pels å slå seg ned i. Og noen ganger havner den altså i håret på et menneske. Der kan de være ganske irriterende, men den gode nyheten er at den ikke frakter med seg sykdommer.

Anne Sverdrup-Thygesen  har hatt mange forskningsprosjekter på Losby, hvor de drev med aktiv bekjempelse av den unyttige (fra skogbrukersynspunkt) ospa fram til ca. 1970-tallet. Men deretter begynte ospene å vokse til igjen, og etter hvert kom Sverdrup-Thygeson i gang med et nytt forskningsprosjekt.

– Jeg har en spesiell interesse for insekter i død ved, og den døde veden er også den mest interessante for insektene som jobber med å bryte den ned. For noen år siden lagde vi noen høye stubber ved Losby, ved å bruke en tolv meter lang detonerende lunte som vi surret rundt stammen fire-fem meter over bakken. Så tente vi på en svartlunte og skyndte oss ned stigen, tok stigen under armen, og løp til det sa POFF! Det var ganske gøy … .. slik lagde vi et 60-talls døde stubber som vi studerte i mange år etterpå, for å se på suksesjonen av insekter som flyttet inn.

Anne Sverdrup-Thygeson og kolleger ved NMBU er nå i gang med et nytt prosjekt, som går ut på å kartlegge hvilke insekter som finnes i de beste, gamle naturskogene i Sørøst-Norge. – Vi har blant annet hengt ut feller i de to naturreservatene i Østmarka, som begge har fine områder med mye død ved.

– Hva synes du om Østmarkas Venners forslag om å etablere en nasjonalpark i Østmarka?

– Det synes jeg er en glitrende ide! En slik nasjonalpark vil ha en stor verdi for alle kommunene rundt Østlandet, også i kroner og øre. For noen år siden regnet David Barton ved Norsk institutt for naturforskning NINA nemlig ut at Oslomarka er verdt milliarder av kroner, hvis man regner som en økonom.

– Dessuten er det opplagt viktig å ha tilgang til natur i nærheten av der folk bor, fordi naturen bidrar til å gi oss bedre fysisk og psykisk helse. Siste skrik i California for tida er det som kalles shinrin-yoku eller «skogsbading», en opprinnelig japansk form for naturterapi som går ut på at folk betaler godt for å komme seg ut i en liten skog for å lytte, lukte og føle at de er i naturen. Så langt har vi ikke kommet i Norge ennå, men det er veldig viktig at vi klarer å ta vare på både «hundremeterskogene» og de litt større skogene som ligger i nærheten av der folk bor. Østmarka har allerede to fine kjerneområder i naturreservatene, og nasjonalparken kan bli et voldsomt fint tilskudd til hovedstaden, sier hun.

Anne Sverdrup-Thygeson hadde skrevet mye om insekter på blant annet bloggen http://blogg.nmbu.no/insektokologene/ før J.M. Stenersens forlag tok kontakt og lurte på om hun hadde lyst til å skrive en bok om temaet. På den bloggen er hun fortsatt aktiv, i tillegg til at hun er en etterspurt foredragsholder i både inn- og utland. Det er forresten ikke bare insekter som kan gi spennende opplevelser i Østmarka:

– For noen år siden drev jeg på med feltarbeid i flere dager inne i reservatet, en plass langt innenfor Røyrivannskoia. En dag hørte jeg på radioen at det hadde vært bankran i Lørenskog, og at ranerne hadde stukket av innover i skauen og kunne være farlige. Jeg tenkte ikke så mye på det før jeg kom over en liten høyde inne i skauen og fikk øye på en kar med ryggen til et stykke unna, med en plastpose i hver hånd. Jeg så for meg at plastposene var fullstappet med sedler og at dette var raneren. Med hjertet i halsen kastet jeg meg ned på bakken, samtidig som det demret for meg at det var noe kjent med den anorakken … Jeg tittet opp igjen, da var personen borte. Men da jeg gikk videre fant jeg noen kjuker med tegnestifter som var satt inn for å markere vekstsonene. Det gikk opp for meg at det måtte være professor Sigmund Hågvar, min kjære kollega fra NMBU, jeg hadde sett! sier Anne Sverdrup-Thygeson og ler høyt.

– Er ikke han med i styret i Østmarkas Venner, forresten?