– Vi blir fordrevet lenger og lenger inn i skogene

Halfdan Bleken (født 1958) vokste opp på Rustad i Oslo og tilbrakte store og viktige deler av barndommen i områdene rundt Skraperudtjern – et bunnløst tjern hvor nøkken bodde – og lenger innover i Østmarka. Her lærte han naturen å kjenne, til de grader at han kan høre forskjell på ulike troste-dialekter. I dag – 50 år senere – er området overstrødd med minner som har gjort Bleken til den personen han er i dag. Men hvis Oslo kommunes byggeplaner på 1970-tallet var blitt realisert, ville barndommen og minnene hans forsvunnet under asfalt og betong.

De som vokste opp på Rustad på 1960-tallet var nesten skjebnebestemt til å bli glad i Østmarka, for det fantes knapt andre fritidstilbud. Men Blekens naturinteresse ble også kraftig stimulert av at foreldrene sendte ham til Steinerskolen på den andre siden av byen. Der ble han inspirert av den legendariske læreren Herman Løvenskiold, som kunne alt som var verdt å vite om dyr og fugler.

I februar-mars 1973 oppdaget 14-årige Bleken at kommunen ville bygge boliger i Skullerudhavna og oppover i Korpåsen. Han ble så opprørt at han skrev et kritisk leserinnlegg som kom på trykk i Aftenposten. Også Østmarkas Venner (ØV) og andre verneorganisasjoner engasjerte seg, og resultatet ble at akkurat denne vanvittige utbyggingen ble stanset. Men Bleken er fortsatt kritisk til det som skjer i Marka.

– Nå bor jeg på Vestkanten, men jeg drar ofte tilbake hit til Skullerud og Skraperudtjern. Årsaken er rett og slett at dette er min «fedrene jord», at sjelen min bor her! Når jeg ser bestemte trær, steiner eller formasjoner i terrenget her, husker jeg mange ting fra jeg var barn – ting jeg aldri tenker på ellers. Alt dette ville blitt borte hvis området var blitt utbygd, forteller Bleken.

Halfdan Bleken er overbevist om at mange andre mennesker har det på samme måten: At sjelen og personligheten er preget av de gamle oppvekstområdene.

– Jeg forstår veldig godt de gamle indianerhøvdingene som i sin tid snakket om «fedrenes jord». Det begrepet har ikke noe å gjøre med kontrakter, penger eller skjøter å gjøre, jeg har aldri eid noe her. Poenget er at når jeg oppsøker disse områdene i dag, kommer minnene tilbake. Jeg husker for eksempel en lekekamerat som drømte om å bli politi i USA. En gang røyk vi sammen i slåsskamp, men han var jo mye sterkere enn meg. Derfor kjempet jeg imot ved å bite ham i låret, så hardt jeg kunne. Når jeg går forbi det stedet femti år senere, kjenner jeg fortsatt smaken av buksa hans!

Tenåringen Bleken forstod at det ikke var nok å skrive leserbrev i protest mot asfaltbaronene, og i 1976 oppsøkte han ØVs daværende styreleder Håkon Hartmark. Resultatet ble at Bleken ble et av de yngste styremedlemmene gjennom tidene. Tre år senere forlot han ØV-styret og begynte å studere ved Norges Musikkhøgskole, men kjærligheten til Østmarka tok aldri slutt. Etter studiene livnærte Bleken seg som musiker og musikklærer i mange år, før han omskolerte seg til journalist og fikk jobb i NRK P2s musikkavdeling. I 2011 flyttet han til NRKs samfunns- og dokumentarredaksjon. Men i dette intervjuet uttaler han seg som privatmann, og ikke på vegne av NRK.

– Jeg har opplevd at andre mennesker blåser av slike minner og sier at «Det er da like fint mange andre steder», men da har de ikke skjønt noen ting! Det går i det hele tatt ikke an å diskutere med folk som ikke har opplevd en slik forankring, men som isteden fyker rundt i marka med propper i ørene, som gjør at de ikke opplever noe rundt seg. De sier til meg og andre at «Det skal være plass til alle i Marka», men det de i virkeligheten sier er at de ikke skal være plass til sånne som meg – som har viktige deler av sjelen og identiteten knyttet til konkrete steder, insisterer Bleken – og løfter blikket mot en svarttrost som synger i toppen av et granspir.

– Den grana sto der også da jeg var 15 år, og det satt svarttrost der da også. Det går ikke an å diskutere med de som aldri har kjent på den stillheten som gjør det mulig å høre svarttrosten. De har ikke forstått hva det handler om.

Intervjuet foregår like etter solnedgang på en benk ved siden av grusveien som krysser bekken fra Skraperudtjernet. Liksom for å understreke poenget, kommer en terrengsyklist med solbriller og øreplugger dundrende ned den bratte grusbakken, til lyden av knatrende sykkeldekk og susende kulelagre. Svarttrosten tier forskrekket, men syklisten enser hverken herrene på benken, stillheten eller fuglesangen. I visse kretser kalles det han driver med for «friluftsliv» og «naturopplevelser». Bleken blir også litt stille, men det varer ikke lenge:

– Jeg mener at stisykling bør forbys, ikke bare fordi syklene ødelegger stier. Jeg intervjuet en gang en kar som sa at han ikke ville utsettes for "passiv sykling", akkurat som røyking! Og det er jeg helt enig i! Den syklingen er en aktivitet som forstyrrer alt rundt seg, sier Bleken, og fortsetter på den indianer-allegorien han var godt i gang med.

– La oss si at jeg er en ung svartfot-kriger. Da er du, som sitter i styret i ØV, en av høvdingene som sitter i forhandlinger med de hvite som vil overta områdene våre. Jeg skjønner at du må være realistisk og pragmatisk, for indianerne forstod at de hvite var «tallrike som snøen». Sånn er det også med de som vil ta biter av Østmarka! De er kanskje ikke så mange, men det står mektige krefter bak dem, og det må man forholde seg til. 

– Men situasjonen er jo at vi, «indianerne», blir fordrevet lenger og lenger inn i skogene, hver gang dere gamle og kloke høvdingene går med på en ny forhandlingsløsning. Jeg frykter at vi på lang sikt kan komme til et punkt hvor det ikke er noen steder igjen hvor det er noen vits i å være. Skogsveiene fra nord og sør er allerede i ferd med å møtes. Dette har vært en kamp med ryggen mot veggen hele tiden, og natur- og miljøvernerne har hele tiden vært på defensiven.

– Det er prisverdig at ØV har klart å bremse utviklingen, det hadde vært mye verre uten dere. Men jeg vil minne om det apache-høvdingen Cochise sa, mens han satt i forhandlinger med de hvite: Dette er det eneste vi kan gjøre, hvis vi skal ha den minste sjanse til å overleve. Ja, det er kanskje sånn det er. Men det er ikke noe hyggelig å tenke på den måten!

Halfdan Bleken drømmer om en tid da verneinteressene kan komme på offensiven igjen, slik at for eksempel skogsbilveier blir avviklet og tilbakeført til naturen. Hva er for eksempel vitsen med veien forbi Fjelstadbakken? Men drømmen blir neppe virkelighet, for nå er barndomsminnene hans i ferd med å bli overkjørt av et idrettsanlegg istedenfor av boligbygging. ØV har støttet utvidelsen av Skullerud idrettsanlegg, men der synes Bleken at de gamle høvdingene har strukket seg for langt.

– Dette området er i ferd med å bli ødelagt, etter mine kriterier. Det er kjørt på enorme mengder stein og grus for å lage skiløyper som er bredere enn mange bilveier, og det skal pøses på med flomlys og kunstsnø. Dette anlegget blir nå liggende som en barriere mellom Marka og de som bor i Skullerud, og sånn er det i ferd med å bli også mange andre steder. Og – har noen regnet på klimaeffekten av dette enorme anlegget?

Halfdan Bleken får øye på restene av en liten bro som var der også for 50 år siden, og plukker løs en råtten trebit.

– Jeg kommer ikke tilbake hit flere ganger når dette anlegget står ferdig. De har lemlestet minnene mine. Men jeg tar med meg denne trebiten hjem, som et minne om det som en gang var, sier han.