– Vi har en æresgjeld å betale

Helge G. Simonsen var hovedtaler ved årets minnestund, som ble reist til minne om ni Milorg-jegere som ble henrettet av den tyske okkupantmakten i februar/mars 1945.

Simonsen minte blant annet om at vinteren og våren 1945 var Milorgs ildprøve. Alle visste at krigen snart var over – også i Norge. Men hvordan ville krigen slutte? Ville tyskerne, sammen med norske nazister, kjempe en desperat siste kamp? Eller ville de overgi seg? Ingen visste, men alle muligheter måtte tas i betraktning.

– 13. februar 1945 ble en skjebnesvanger dag for Milorg-jegerne i D13132. De hadde aksjonert mot tyske matvarelagre, for å skaffe mat til sine kamerater som lå klar til aksjon i både Østmarka, Nordmarka og Vestmarka. Fra det tyske lageret i Tollbugata fikk de med seg 16 tønner lammekjøtt og en sekk salt. Fra lageret i Skippergata kjørte de bort to lastebiler fulle med smør og andre matvarer, sa Simonsen.

Helge G. Simonsen fortalte også om de enkelte Milorg-jegerne som er hedret på bautaen:

Lagfører Adolf Bogstad er 24 år gammel, men tross sine unge år en erfaren motstandsmann. Han er nå på vei til hjemmet til en annen Milorgmann, 25 år gamle Storm Weinholdt på Kampen. Der skal de planlegge en ny aksjon sammen med kollega Frank Olsen, 22 år. Men to gestapister forpurrer møtet. Bogstad blir skutt og dør. Weinholt og Frank Olsen blir arrestert, sammen med Storms far.

Arvid Hansen er 28 år og hadde 28 sabotasjeaksjoner bak seg. Han hadde kjempet mot nazistene helt siden 1940. Nå sitter han hjemme i Youngsgata 3 sammen med sin forlovede og sine foreldre. Tre uniformerte Gestapo-offiserer og en sivilkledd går stille opp trappen til familien Hansens leilighet. Gestapistene skyter seg gjennom døren. I skuddvekslingen faller Arvid Hansen – død. Både forloveden og faren blir såret.

Samme dag blir også de øvrige i gruppen som hadde plyndret tyskernes matlager arrestert. Det er Erik Bruun, 24 år, Henry Gundersen 25 år, Ingolf Nordstrøm, 23 år, Kåre Olafsen, 25 år, og Kjell Storm Ramberg, 22 år.

De sju blir stilt for standrett ved SS und Polizeigericht Nord med gestapomannen Siegfried Fehmer som aktor. 15. mars falt dommen mot disse sju og sju andre fra Milorg: Døden ved skyting. To dager senere blir alle 14 henrettet på Akershus. Ingen vet hvor levningene er, sa Simonsen.

Helge G. Simonsen redegjorde også for bakgrunnen for nazistenes raseri på denne tiden.

8. februar – fem dager før Milorgjegerne ble tatt – ble politigeneral Karl A. Marthinsen, sjefen for Statspolitiet – likvidert av Milorg i Blindernveien i Oslo.

– Neste dag går startskuddet for en henrettelses-epidemi. 19 mann blir skutt 9. februar. 10 mann blir drept dagen etter. Det er all grunn til å tro at våre fra D13132 fikk ekstra oppmerksomhet på grunn av likvideringen av politigeneralen. Ubekreftede rykter vil ha det til at de var så mishandlet da de endelig ble skutt, at nazistene av den grunn ikke ønsket at de skulle bli funnet etter den krigen, som alle nå visste nærmet seg slutten. Derfor ble de lagt i metallkister, som så ble fylt med stein, og deretter senket i Oslofjorden. Noen sier Bunnefjorden, andre sier i sjøen ut fra Flaskebekk på Nesodden. Men ingen vet.

Letingen etter de døde starter umiddelbart etter fredsslutningen. På Håøya i Oslofjorden er det tre graver med 12 døde. På Trandum blir det etter hvert funnet 173 døde nordmenn pluss 15 russere og seks briter. I Falstadskogen blir det funnet 205 henrettede, mange nordmenn, men flest russere og jugoslaver. Dette er de mest omfattede henrettelsesstedene for nordmenn.

Letingen etter Milorgjegerne fra D13132 startet også kort tid etter 8. mai. Den eneste som blir funnet er Adolf Bogstad, som er begravet på Østre Akers kirkegård. Helge G. Simonsen begynte å undersøke hvor det var blitt av de andre etter et besøk på Svalbard i 2010 eller 2011. Der møtte han en person som mente at det eksisterte en minnetavle på Håøya over seks henrettede gruvearbeidere fra Longyearbyen, men dette viste seg å ikke stemme.

– Som den nysgjerrige personen jeg er, begynte jeg å undersøke. Og ja, seks gruvearbeidere var henrettet på Håøya 2. november 1941, uten at gravene deres var funnet. Jeg overtalte en stortingsrepresentant til å konfrontere forsvarsminister Eriksen Søreide med uttalelser hun hadde kommet med i opposisjon om krigsgraver, og utfordret henne til å ta ansvar for gravene til de visstnok siste seks henrettede nordmenn som ikke var begravet på skikkelig vis. Svaret var at vår private lete-gruppe fikk 300.000 kroner til prosjektet vårt. Men noe offentlig ansvar påtok departementet seg ikke. Dette fikk bli siste gang det offentlige Norge forsøkte å finne norske krigsgraver i Norge. Dessuten var det de siste krigsgravene som ikke var funnet, sa Hjemmefrontmuseet.

– Både departementet og Hjemmefrontmuseet tar feil. I vår graving i arkivene har vi funnet at i hvert fall gravene til 32 henrettede nordmenn ikke er funnet. Dette uten at vi har søkt systematisk. Vi har bare søkt etter de seks på Håøya. Tallet kan derfor godt være høyere enn 32.

– Vår letegruppe av frivillige – sivile og militære – fortsetter med vårt engasjement. Noen er pårørende til andre Milorg-jegere som ble henrettet 17. mars 1945. Andre igjen er rett og slett opprørt over at nasjonen Norge er så lite opptatt av ettermælet til de som gav sitt liv for at vi skal kunne leve i fred og frihet. Vi synes det minste Norge kan gjøre for disse er å ta i bruk alle moderne leteteknologier for å finne deres levninger. Kanskje blir de aldri funnet. Men vår æresgjeld består i å gjøre det som gjøres kan for å finne dem, sa Simonsen.

Minnestunden på Sarabråten ble arrangert av Milorg i 20 år etter 1946. Deretter ble ansvaret overlatt til velforeningen på Bøler, og enda senere til Østmarkas Venner. Neppe noe annet privat arrangement ved andre krigsminnesmerker har vært gjennomført hvert år helt fra krigens tid fram til i dag og har samlet så mange deltakere.

Ivar Ekanger ledet arrangementet, som ble åpnet med Østre Aker Musikkorps’ fremføring av «Fagert er landet». Deretter holdt Simonsen årets hovedtale, før sangkoret SAS-Singairs fremførte Nordahl Griegs «Til Ungdommen». Østmarkas Venners leder, Johan Ellingsen, hilser bautaen. Arrangementet ble avsluttet med "Ja, vi elsker».

Det skal også nevnes at Ivar Ekangers far, Kai Ekanger som blant annet er tidligere leder for Østmarkas Venner, har stått i ledelsen for Milorg-arrangementet ved Sarabråten helt siden 1967. Han har med andre ord rekruttert kjente hovedtalere til arrangementet i 49 sammenhengende år.