Alle kan være veg-gledere

26. januar i år skrev Hanan Abdelrahman, gift tobarnsmor med bakgrunn fra Egypt, et innlegg i Østmarka-gruppa på Facebook: «Hvordan er det å gå opp til Kjerringhøgda nå? Hvem ønsker å bli med meg på tur dit?» Hun fortalte at hun ikke var vant til turer om vinteren.

Jeg skulle uansett ut på tur dagen etter, og sendte henne en melding om at jeg kunne være med. Det ble en artig tur, som i ettertid har blitt omtalt på dagbladet.no og delt med Facebook-gruppene UT.no, DNT.no m.fl. Seinere har vi vært på en kort skitur, og det finnes ideer om flere turer utover sommeren.

I dette tilfellet var det en uerfaren, men initiativrik person med en god porsjon selvtillit som selv gjorde et Facebook-framstøt for å få en ny opplevelse i marka. Andre ganger spør folk på nett om føret i marka, om hvor det er gode leirplasser, og om avstander og tilgjengelighet. Det er mer sjelden å se noen be om turfølge eller invitere ukjente til å være med.

Det kan være flere grunner til det: Noen vet kanskje ikke helt hva de skal spørre om, andre er av forskjellige årsaker engstelige for å kontakte fremmede. Man kan selvfølgelig melde seg på DNT-turer eller finne turforslag på sider som UT.no, men det krever gjerne litt mer planlegging.

I etterkant av den nevnte «Facebook-turen» var det flere av de mest aktive medlemmene i Østmarka-gruppa som ga uttrykk for at det var vanskelig å få med seg andre på tur. At de som regel gikk alene, men gjerne skulle hatt turfølge.

I andre Facebook-grupper, som grupper for turskøyteløpere, går gruppemedlemmene gjerne inn og kunngjør at de skal på tur, hvor de skal, og hvor og når andre kan møte opp for å delta. Kanskje en idé også for de som ønsker turfølge i Østmarka, enten i eksisterende Østmarka-grupper eller ved å opprette en «Turkompis i Østmarka»-gruppe?

Mange av de store Facebook-gruppene har enkeltmedlemmer som bruker diskusjonstråder til å prate ned andre, mistenkeliggjøre eller latterliggjøre, og ta motet fra andre. Det kan gjøre det vanskelig både for de som allerede er aktive og de som ennå ikke har tatt et turinitiativ. Det er krevende å ta tak i nettrollene, men hvis mange nok reagerer på den type oppførsel på en noenlunde sivilisert måte, kan vi skape en tryggere arena også for turavtaler.

Selv liker jeg å lete opp steder jeg har lest om, gjerne knyttet til historie. Jeg liker å delta i turorientering og, i den seinere tid, også lete etter rester etter flere generasjoner koier, setre og plasser. Det bringer meg ut i terrenget, utenfor stiene.

Sportegn etter dyr har kunnet fortelle mye om faunaen i området. Det er mer elg og rådyr i skogen enn enkelte vil ha det til. Jeg går en del alene, men også med venner, og iblant deltar jeg i fellesturer i regi av Østmarkas Venner, lokallag av DNT eller andre. En gang har jeg ledet en fellestur for det lokale DNT-laget jeg er medlem av, men jeg foretrekker å ta med andre på enklere turer med noen få deltakere.

I forkant er det lurt å sjekke hva slags turer deltakeren har vært med på tidligere, hvor vedkommende har gått, og hva slags turutstyr – men særlig hva slags fottøy – vedkommende har. Gi råd om fottøy og bekledning og sørg for at den enkelte tar med en liten sekk med matpakke og drikke, samt eventuelt andre småting som passer for årstiden og været. Så er dere i gang.

Når dere har kommet ut: Fortell mer om bekledning og variasjon av denne, om å la være å gå til fots i skiløyper, om når du kan/bør tenne bål og ikke, og om å unngå forsøpling. Ja, du har vært på tur før, og vet dette. Det gjør ikke nødvendigvis en nybegynner. Ta med en ekstra lue, votter eller genser i sekken. En ekstra kopp til varmt drikke er heller ikke av veien, og litt opptenningsved og en liten presenning kan redde en tur med mye vær for en nybegynner.

Hvordan blir det en bra tur? Kanskje først og fremst ved å tilpasse turen etter deltakerne. Lengde, varighet, tempo – tur etter evne er sentralt. Det gjelder enten du har med deg barn/barnefamilier eller et voksent menneske som ikke har vært noe særlig på tur før. Fotturer et av åpenbare grunner enklere både å planlegge og gjennomføre enn turer som krever mer utstyr og teknikk.

Det behøver ikke å være komplisert. Også på tur er det enkleste ofte det beste. Og selv om enkelte kan ha vært litt skeptiske til å være med ut, er de fleste overraskende fornøyde når turen er gjennomført.

Noe av det fineste ved å ta med seg «ferskinger» ut, er å se turdeltakerne oppleve glede ved å mestre det å være på tur – både det tekniske ved å gå på ski, padle, klatre eller slå leir, men også gleden ved å oppdage naturen rundt seg og hva som skjuler seg der.

Send deltakeren foran inn til severdigheten du vil vise fram. Det er morsommere å oppdage den selv enn å bli «tauet» inn, enten dere skal til Dryppet, Smalvannshula, Trollkjerka/Steinkjerka, Solaasen eller restene av Korpås-Olsens hule og hytte, som er et knippe steder man enkelt når med utgangspunkt i for eksempel Skullerudstua eller Grønmo Golfklubb.

Gjør oppmerksom på og fortell om stedene dere passerer: Gamle skogplasser, en gammel ridevei, en naturformasjon, ei milorgkoie eller et annet sted med en historie – både fakta og overtro. Du trenger ikke å ha dybdekunnskap, men for deltakerne kan det gi det lille ekstra som gjør at de husker turen. Og om det passer inn i turruta, skader det ikke å stikke innom en av markastuene på vei hjem. Litt varme og en vaffel er sjelden feil. Og dokumentasjon av turen gjennom kameralinsa er både til glede for deltakerne og til andres inspirasjon.

Ha gjerne et mål for turen, et som er enkelt og oppnåelig, som å komme fram til et utsiktspunkt. Men vær også åpen for å justere turmålet og gjøre andre ting underveis. Det viktigste for å få folk ut på flere turer, er at de husker dette som en hyggelig aktivitet.

Andre aktiviteter kan være orientering, hvor du er sikkerheten for at postene – som ikke behøver å ha en postmarkering – tilslutt finnes. La først deltakerne prøve seg, og gi ros når de får det til. Eller la deltakeren selv samle opptenningsved, sjekk ferdighetsnivået (spør!), fortell hvordan bålet best bygges og tennes, og la deltakeren gjøre det og føle seg nyttig når rasteplassen klargjøres.

Jeg har ikke funnet opp kruttet, her. De som har bakgrunn som DNT-turledere, som befal i forsvaret eller fra friluftsledelse i speideren kan kjenne seg igjen i disse enkle eksemplene. Man har lett for å tenke at de mange erfarne markatraverne har størst forutsetning for å ta med seg andre ut, men du behøver ikke være en erfaren turleder for å være en god veileder i natur – en «veg-gleder», som Nils Faarlund i Norges Høyfjellsskole kalte det.

Det er kanskje ikke så mange av nybegynnerne i marka som leser dette – de er trolig ikke medlemmer av Østmarkas Venner. Desto viktigere blir det for dere som er medlemmer å være på tilbudssiden, tilby tur til andre og dermed sikre ettervekst til foreningen, ved å inspirere til at flere kommer seg ut og blir glade i Østmarka.