Ei helt vanlig dame, som sprenger grenser og inspirerer andre

Tekst: Bjarne Røsjø

Hanan Abdelrahman er høgskolelektor, forfatter, gründer og ikke minst friluftslivsentusiast, og nå har hun vært på Kjerringhøgda i Østmarka så mange ganger at hun har sluttet å telle. Men hver eneste tur er unik.

På Kjerringhøgda trenger du ikke engang kikkert for å få øye på både Holmenkollbakken og Haukåsen-radaren. På klare dager, særlig om høsten, kan du se både Gaustatoppen og Jonsknuten og mere til i det fjerne. Mot øst ser du langt innover i Trøgstad på den andre siden av Øyeren, og inne i selve Østmarka kan du se ned på både Mosjøen, Børtervann og Rausjø som ligger der og blinker i sola.

Kjerringhøgda og Østmarka har en egen plass i Hanan Abdelrahmans hjerte, etter at matematikk-kollegaen Anders inviterte henne på «tur og jobb-intervju i ulendt og kupert terreng». Hanan hadde aldri vært med på noe slikt før og gruet seg en hel uke på forhånd – og lå våken hele natta før turen. Men det var aldri snakk om å trekke seg, og da datoen endelig opprant, 29. juni 2017, ble Kjerringhøgda til en opplevelse som endret livet hennes. Hanan oppdaget at en kropp hun trodde var klønete kunne brukes langt utenfor det hun trodde var egne grenser. Etterpå har Hanan vært overalt og over alle hauger, på så mange steder at det ikke går an å ramse dem opp.

I januar 2019 skrev Hanen et innlegg i Østmarka-gruppa på Facebook: «Hvordan er det å gå opp til Kjerringhøgda nå?» Allerede dagen etter var hun på sin første vintertur til Kjerringhøgda, sammen med en helt ukjent mann som viste seg å være Østmarka-guruen og veg-glederen Egil. Hanan lånte hans gamasjer og fikk et lynkurs i dypsnøtråkking, og så greide hun det også.

«Veg-gleder» er et uttrykk som visstnok ble funnet opp av friluftsliv-nestoren Nils Faarlund, og det passer godt på både Anders og Egil. Nå er også Hanan blitt en veg-gleder, for dette er en smittsom egenskap.

Sommeren 2021 sprengte Hanan egne grenser igjen og besteg blant annet de alpine tindene Falketind og Stølsnostind i Jotunheimen, med tau og isøks i et turlag. Neste sommer har hun planlagt en tur med fjellfører til Store Austabotntind i Hurrungane, et av de villeste fjellpartiene du kan finne i Norge.

Hanan har fortalt i flere intervjuer om hvordan hun ble bergtatt av utsikten over alle vannene og trærne i Østmarka, den gangen i juni 2017. Om hvordan turen snudde livet hennes på hodet, om hvordan turen gav henne inngangsbilletten til en verden som gjør godt i kropp og sinn.

– Jeg er egentlig ei veldig vanlig dame, og jeg har aldri vært sportslig av meg. Jeg var ikke noe naturtalent i matematikk heller, men nå har jeg vunnet en pris og skrevet bok om faget. Jeg har alltid jobbet hardt for alt jeg har fått til i livet mitt. Men på Kjerringhøgda oppdaget jeg at turer og friluftsliv gir mye mer tilbake enn det du legger inn som innsats, forteller Hanan.

Hanans opplevelse på Kjerringhøgda minner om en opplevelse hun hadde på ungdomsskolen i Egypt, der hun vokste opp. Hun beskriver seg selv som en ganske ordinær elev, men med en språksans som gjorde at hun lærte både engelsk, fransk og spansk. Matematikken var derimot et slit, men så fikk klassen en ny lærer som gjorde mattetimene til festforestillinger. Den læreren åpnet en ny dør og har preget Hanan gjennom hele livet, og etterpå har hun brukt store deler av livet til å få barn til å elske matematikk like høyt som hun gjør selv. Moralen er: Gode lærere kan skape enorme gevinster for elevene.

Denne historien handler altså om ei helt vanlig dame som gjør ting hun trodde var umulige. Det er ikke meningen at alle helt vanlige damer – eller menn, for all del – kan bli fantastiske matematikklærere eller klyve og klatre på alpine tinder i Jotunheimen. Men mange av oss går rundt med innbilninger som setter grenser for vår egen livsutfoldelse, og de grensene går det an å sprenge. 

I dag jobber Hanan som høgskolelektor ved Høgskolen i Innlandet: Der underviser hun lærere som skal jobbe i grunnskolen, og samtidig skal hun veilede studenter som skriver masteroppgaver i matematikkdidaktikk. Hun har også en halv stilling ved Stenbråten skole i Oslo; der skal hun undervise femteklassinger i matematikk. I tillegg har hun en rekke verv; hun er blant annet styremedlem i WWF Verdens naturfond og varamedlem til styret i Norsk Friluftsliv.

– På det siste styremøtet i Norsk Friluftsliv snakket vi mye om at naturen kan være et veldig viktig lavterskel-tilbud for fysisk trening. Mange har ikke lyst til å drive med idrett fordi det blir for mye konkurranse, men naturen vår byr på en veldig flott arena for både fysisk og psykisk helse. Der trenger du ikke prestere, du trenger ikke gjøre noe på rekordtid. En fin ting med å gå tur er at det er god trening, men det oppleves ikke som trening! sier Hanan.

Det norske friluftslivet var lenge nokså «Blenda-hvitt», men i slutten av 2020 kom Statistisk sentralbyrå med en rapport som viste at andelen innvandrere som går på tur hadde økt betraktelig siden 2017. Korona-pandemien er i alle fall en del av forklaringen på den økningen, som Hanan Abdelrahman ser som en gylden mulighet.

– Den norske naturen kan være en veldig fin arena for å bli kjent med nye mennesker på en «ufarlig» måte, for der ser vi hvor like vi er! Når vi går på tur sammen blir vi slitne og andpustne på den samme måten, vi blir sultne på den samme måten, de som har høydeskrekk får den på samme måte. Naturen er så stor at de forskjellene som finnes mellom oss blir veldig små, understreker hun.

Nå har hun en drøm: Tenk om de som er erfarne natur- og friluftsfolk kunne bli litt flinkere til å invitere med seg andre som ikke er like vant til å gå på tur! Uansett om de er innvandrere eller ikke.

– Turen fra Bysetermåsan til Kjerringhøgda er et godt eksempel på et «lavterskeltilbud» som veldig mange kan ha glede av, og så er det veldig fint å gå videre til Vangen hvor du kan få kjøpt boller og kaffe. Men det er mye lettere å ta slike turer hvis noen først har vist deg hvordan det skal gjøres, hvordan du skal finne fram, hvordan du skal gjøre med mat og drikke, og så videre. Det finnes jo apper og turtips på nettet og slikt, men ingenting kan erstatte den menneskelige interaksjonen og kanskje en hjelpende hånd i de bratteste kneikene. Ta med folk på tur! insisterer Hanan.

På den måten kan turlivet også bidra til at vi blir flinkere til å snakke om det som forener oss, istedenfor om det som skiller oss.

– Da jeg vant denne matteprisen i 2017 fikk jeg masse henvendelser fra medier, og en av journalistene ville snakke om Ramadan og Id og sånne ting. Men hvorfor skulle jeg snakke om det, som ikke hadde noe med matematikk å gjøre? Jeg er jo ikke imam!

– Nei, jeg har isteden veldig lyst til at damer med hodeplagg, som meg, kan komme på tv for å snakke om fagfeltet sitt istedenfor om hodeplagget. En dame som er lege kan snakke om helse og medisin, hvis hun er villmarking eller matematiker kan hun snakke om friluftsliv eller matematikk. De som jobber i mediene kan bli flinkere til å fremme folk på de områdene hvor de er flinke, tror jeg!

Alt dette og mere til snakket vi om på Kjerringhøgda, som heretter er noe langt mer enn en høyde i Østmarka. Kjerringhøgda er nå en arena for både bedre folkehelse og styrket integrering!

Vi hadde parkert på Bysetermåsan og fulgt blåstien forbi Bysetra, til vi tok av litt mot høyre og gikk strake veien opp til Kjerringhøgda og branntårnet. Der oppe møtte vi blant annet småbarnsfamilier som ville gi smårollingene en opplevelse for livet, med mammaer og pappaer som sørget for at smårollingene kom seg trygt både opp og ned den bratte trappa.

Hjem igjen gikk vi en liten omvei mot nordvest, den brakte oss over ei lita myr som var tørr og myk og gynget som en madrass når vi gikk på den. En ren nytelse for folk med litt slitne knær. Deretter kom vi opp på en navnløs høyde som bærer en blåsti på sin rygg, og noen minutter senere var vi nede ved Bysetra igjen. Underveis hadde vi møtt mange blide mennesker, funnet blåbær som ikke var plukket ennå, støtt på en gjeng med hårete larver som antakelig hadde tenkt å bli sommerfugler, og i et gammelt bål vokste det noe som liknet mistenkelig på fleinsopp. Kantarellene glimret med sitt fravær langs stien, men de var nok ikke langt unna.

Dette intervjuet ble publisert første gang i Østmarkas Venners medlemsblad, Nytt fra Østmarka, som sendes i posten til alle medlemmer.

Egil Engen: Alle kan være veg-gledere. Østmarkas Venner, publisert 27.  juni 2019

Camp Villmark: Hanan Abdelrahman er kåret til Årets Villmarking 2021. Publisert 28. mai 2021.

A-magasinet: Hanan Abdelrahman: – Slutt å si ting som «i vår familie mangler vi mattegenet, altså». Publisert 29. januar 2021.