Hvem eier landskapet?

Norsk landskap er en viktig del av norsk identitet. Før vi slet oss løs fra Sverige i 1905, hadde vi bygget opp vår nasjonale selvfølelse kraftig i løpet av en 50-60-årsperiode. Visst var Fridtjof Nansen viktig i den sammenheng, men det norske landskapsmaleriet ga et vesentlig bidrag. Norske landskapsbilder fra den tiden voktes i dag som nasjonale ikoner. Høytidelig henger de til skue i selveste nasjonalgalleriet. To av de mest majestetiske landskapsbildene er Brudeferden i Hardanger av A. Tidemand og H. Gude (1848) og J. C. Dahls Stugunøset fra 1851, med villrein i et dramatisk fjell-landskap. På en av de mest synlige plassene møter vi August Cappelens Utdøende urskog fra 1852. Vi finner også Lars Hertervigs Gamle furutrær fra 1865, og ikke minst Norges nasjonalmaleri: Vinternatt i Rondane, malt i 1901 av Harald Sohlberg. Dersom du berører et av disse ikonene, går alarmen. Og skades et bilde, straffes du hardt.

Men hva med originalene - hva med norsk natur selv? Harald Sohlbergs motiv er heldigvis reddet som en del av Rondane nasjonalpark. Men når selveste Regjeringen begynner å ødelegge originallandskapet i Hardanger med sine monstermaster, straffes bare dem som fortvilet forsøker å stoppe vandaliseringen av landskapet. Og Regjeringen nekter å utrede et alternativ som går på omfattende energisparing, hvor inngrepene kunne blitt unødvendige.

Da USA begynte å ta form som et fellesskap, var det vanskelig å finne en felles identitet. Innvandrerne kom fra ulike land med ulike kulturer, tradisjoner og religioner. Men de hadde én ting felles: Naturen. Og i 1872 ble verdens første nasjonalpark, Yellowstone, etablert som et samlende nasjonalt ikon. Et landskap er en felles verdi som alle fritt kan nyte, oppleve og utforske. Et tapt landskap er et felles tap. 

Høg-Jæren er nå et tapt landskap. Det gamle, vakre kulturlandskapet der man kunne fornemme så mye historie, er nå visuelt dominert av 32 digre, roterende møller. Mange har protestert sterkt mot å skape et helt nytt landskap, preget av teknifisering, roterende bevegelser som fanger oppmerksomheten, og svære terrenginngrep i form av veisystemer og ledningstraseer. Til svar får de at dette er en attraksjon. Dessuten sier Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE): Vi kan ikke lukke øynene for klimaendringene. Men hva slags dialog er dette? 

NVE lukker i hvert fall øynene for landskapsendringene. Og de lukker øyne og ører for den sorg som formidles fra dem som har lidd et stedstap. Psykologer kan bekrefte at tap av et kjært landskap kan frembringe en sorgreaksjon. Sorg blir ellers tatt på alvor i det norske samfunnet. Sorgen blir ekstra tung å bære når man vet at naturinngrepet ikke var nødvendig. For det er fullt mulig å klare oss med dagens utbygging av strømproduksjon dersom vi i stedet bruker milliardene til oppgradering av eksisterende kraftverk, og til å satse på en fremtid der energisparing er hovedfokuset. Dette ville gi en masse kreative muligheter, samt arbeidsplasser.

Regjeringen velger i stedet "business as usual": Den totale energibruken i Norge skal økes kraftig. Vi skal fortsette å sløse. Og vi skal på kort tid bygge ned mye fin norsk natur. Dette er ikke bærekraftig politikk. Den er miljøfiendtlig, landskapsfiendtlig, fremtidsfiendtlig og menneskefiendtlig.

Hvem eier det norske landskapet? I hvert fall ikke NVE. Likevel har Regjeringen vedtatt en energilov som gir NVE rett til å la blikket fare over gjenstående naturperler og innby ivrige utbyggere til å tjene penger på å forbruke norsk natur. Flere steder er folk fortvilte over at deres naturperle er kommer i NVEs søkelys. På Totenåsen klarte lokal motstand å slå planene tilbake, mye takket være den karismatiske friluftsforkjemperen Nils Faarlund. Grunneierne nektet NVE å rasere bygdelandskapet deres, som betyr mye for rekreasjon, identitet og tilhørighet.

Dagens unødvendige, men omfattende nedbygging av norsk natur, med planer for vindparker og småkraftverk over hele norgeskartet, representerer en historisk ødeleggelse av norske naturverdier. Under innpakningen "grønne sertifikater" tas de vassdragene som vi trodde vernet seg selv, og kystnatur hvor en eneste ny hytte ville vært ulovlig før, ødelegges massivt og irreversibelt. Strandplanloven, og til og med plan- og bygningsloven, overkjøres rått av energiloven. Turistnæringen vet at intakt kystnatur er et av Norges trumfkort, og har protestert sterkt mot vindmølleplanene. Mange føler at Regjeringen driver miljøkriminalitet. 

Siden 1970 har vi hatt en verneform som heter "landskapsvernområde". Her er formålet selve landskapsopplevelsen! Lovteksten sier at vi bør verne vakre eller egenartede landskap. Det kan være både kultur- og naturlandskap. Landskapets skjønnhet og opplevelsesverdier står altså i fokus. Dette er et signal om at intakte landskap er viktige for oss - helt generelt. Det er schizofren politikk på den ene siden å flagge landskapsverdiene slik, og på den annen side å gå brutalt inn i flotte landskap for å produsere kraft vi ikke trenger.

Går du i norske nasjonalparker, treffer du ofte utlendinger fra land som har mistet sitt landskap. Her i Norge opplever de noe unikt: Ekte natur fri for tekniske inngrep. I timevis kan man vandre, hele tiden omsluttet av ekte natur. Man blir liten som menneske, men opplever en storhet. Øyet kan følge vassdrag, vann, åser og fjell. Alt er ekte, og det er gammelt. Opplevelsen er ikke lett å formidle i ord. Men utlendingene kommer tilbake. Det sier alt. 

I Vestfjella i Aremark ligger det siste, store inngrepsfrie naturområdet i Østfold. Her har Kjølen Vindpark fått lov til å boltre seg på kartet, og planlagt en massiv nedbygging med veisystemer, linjetraseer og 54 vindturbiner som hver rager 179 meter over bakken! Det så lenge ut til at utbyggeren skulle få viljen sin, men etter protest fra Fylkesmannen og oppklaring av kommunal inhabilitet, ble planene stoppet 13. desember med 10 mot 7 stemmer i kommunestyret. Jubel og lettelse spredte seg blant Vestmarkas venner. Nå ser det ut til at Østfolds mest intakte naturlandskap blir reddet, både som leveområde for trane og fiskeørn, og som et enestående rekreasjonsområde. Men kampen har vært hard og krevende. 

Dagens overkjøring av naturverdier står i sterk kontrast til statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2001, hvor han så inn i kameraet og sa: "Uberørt natur får en stadig større verdi". Her er forslag til innslag i nyttårstalen hans 2013: ”Den grønneste energien er den som er spart inn, og som ikke brukes”.