Lang tenkning om nasjonalparken

En ny vei her, et hyttefelt der, en transformatorstasjon eller en gjennomskjærende høyspentlinje et annet sted, kanskje støyende vindturbiner på åsen, eller et nysprengt hull i berget, der elvevannet tvinges til å fortsette sin ferd i mørket. Bare innenfor vernede områder lever naturen trygt. Bare der hvor varig grense er satt, kan vi rolig sette våre føtter og tenke: Hit kan jeg komme også i min alderdom. Her vil de blomstene jeg kjenner fremdeles vokse. Her vil jeg finne igjen den gamle furua som jeg liker å sitte inntil. Her vil freden og stillheten overleve. Og hit kan mine barn og barnebarn søke og hente livskvalitet. Men også den sky tiuren, den nattaktive beveren og den vakre svalehalesommerfuglen vil fortsette sine liv her. I generasjoner.

Noen områder skal være vår naturarv – perler i norsk natur. Og noen områder skal være perler i våre hoder. Naturvernere er imot inngrep fordi man er for et annet sett verdier. Naturvern er en ja-kamp: Ja til naturens mangfold og ekthet, ja til allemannsretten, ja til stillhet og ettertanke, ja til skjønnhet, og ja til livskvalitet for de unge og de ufødte.

Det er derfor vi holder ut. Det er derfor naturvern kjennes meningsfullt. Og det er derfor sorgen oppleves så sterkt når vi taper.

I Bærum kommune hadde man i 2015 en avstemning om bygdas mest verdifulle friluftsområde. Resultatet overrasket ikke: Det var Kolsås-Dælivann landskapsvernområde. I år feirer Bærum kommune 40 års-jubileum for vernet, med et stort program i Sandvika. Ingen politiker ville i dag våge å fremsette forslag om inngrep her. Men da vernet ble vedtatt i 1978, måtte miljøverndepartementet overkjøre kommunens kortsiktige ønsker. Kommunen hadde en rekke planer om inngrep, blant annet boligområder og veier. I dag er Bærum kommune svært stolt over å kunne tilby innbyggerne «naturbetinget livskvalitet».

Nå er forslaget om Østmarka nasjonalpark under utredning. Nasjonalparker tar ofte mange år å få etablert. For noen er det en modningssak. Flere nasjonalparker som vi i dag verdsetter høyt, har vært konfliktfylte. Den største av dem, Hardangervidda nasjonalpark, gikk så vidt igjennom i Stortinget! Tenker vi oss femti eller hundre år framover, kan utbyggingspresset på Østmarka bli stort. Markagrensen kan bli dyttet innover. Allerede i dag finnes det politikere som ønsker dette. Men en nasjonalparkgrense står mye fastere – den kan bare oppheves ved kongelig resolusjon på slottet. 

Når Oslo-området blir enda tettere befolket, kan veiløs, spennende natur like ved hovedstaden bli viktig for folkehelsa. Stillhet er allerede et ettersøkt gode. Boka som Østmarkas Venner utga ved 50-årsjubileet i 2016 demonstrerte et vidt spekter av verdier. Ikke bare sommerfugler, fiskeørn og orkideer, men at du kan gå til skogen med dine tanker. Du kan gå til skogen og stillheten med din dype sorg, og få lindring. Du kan gå til Østmarka med din glede og utfolde ditt overskudd. Der veien slutter, kan du legge igjen dine bekymringer. Og du kan stoppe opp på et travelt tidspunkt på jobben og tenke: Skogen ligger der jo. Den tar alltid imot meg. Den svikter meg aldri.