Mystikk i Marka mellom to permer
For 150 år siden kunne du treffe både huldra og nissen bak hver en stein og fjellrabbe i Oslomarka. Eller til og med et uhyggelig gravfølge på veien til Vangen, som Even Saugstad forteller om i sin nye bok.
Johan Andersen fra Bysetra ble fælen da han møtte et gravfølge av dauinger på Vangenveien i 1869. Tegning: Elise Otterlei. |
Even Saugstad har tidligere lagd en rekke bøker med Østmarka-tema, blant annet Østmarka fra A til Å som kom i revidert utgave i 2012 og Sarabråten – godset i skogen, som ble utgitt i 2016. Årets bok fra den tidligere verten på Sandbakken er en smule skumlere enn de tidligere utgivelsene, men forfatteren bedyrer at han slett ikke er ute etter å skremme folk fra å bruke Marka.
– Da Irene Asphaug og jeg drev Sandbakken, fikk jeg ideen om å samle et knippe overnaturlige historier fra Østmarka og presentere dem på en «Mystikk og overtro-kveld». Vi håpet at det ville komme 20-30 personer som ville benke seg i skinnet fra peisen, men isteden kom det nærmere hundre! forteller Saugstad.
Det ble etter hvert flere slike skumle kvelder i årene mens Irene og Even drev Sandbakken, og det var ikke tilfeldig at de ble arrangert på fredag den 13. Nå er de skumle historiene samlet i ei flott bok som beveger seg geografisk gjennom Krokskogen, Nordmarka, Lillomarka og Østmarka.
Gravfølget på Vangenveien
En av historiene fra Østmarka ble opprinnelig fortalt av Johan Andersen (1812-1870), som bodde på Bysetra sør for Vangen i mange år sammen med ektefellen Kaja Oline Knudsdatter. Johan hadde vært på bytur med hest og slede og var på vei hjemover til Bysetra, da han møtte et merkelig gravfølge på Vangenveien. Johan gikk ut av veien og tok av seg hatten for å la gravfølget passere, men da han så hvem gikk i gravfølget ble han fælen: De var dauinger, alle sammen.
Johan visste godt at det varslet om ulykke og død å se et slikt syn, så han fortalte ingenting da han kom hjem til Kaja – han ville jo ikke skremme henne. Og varselet slo til: Høsten etter kom Johan ut for en stygg ulykke mens han drev med tømmerhogging for godseier Gulbranson i Rausjø. På dødsleiet fikk Kaja omsider høre om gravfølget på Vangenveien, og hun fortalte senere historien til grandnevøen Konrad Røsjø. Han er en viktig kilde til fortellinger fra Rausjø i gammel tid, fordi han var skrivefør og blant annet fikk publisert flere epistler i Morgenposten på 1930-tallet.
Nytt, eller gammelt, blikk på Oslomarka
Even Saugstad gjenforteller også mange andre skumle historier fra Østmarka, for eksempel om gjengangere på Losby, spøkelser på Myrsetra og brudefølget som forsvant i berget mens de var underveis fra en vielse i Mari kirke til en bryllupsfest på en av bygdas storgårder. Bokas lesere får med andre ord anledning til å oppleve både Østmarka og resten av Oslomarka med et nytt blikk – som kanskje likner mer på det blikket folket i Østmarka hadde for 150 år siden. Før lykter, lamper, elektrisitet og progressive briller jagde både tusser, troll, nisser og spøkelser på flukt.
Mer informasjon om boka finner du på nettsidene til Frie Fuglers forlag: www.frie-fugler.no.