Nasjonalpark i Østmarka – ingen konserverende osteklokke

Jeg har selv drevet aktivt skogbruk i Østmarka i snart 40 år, og jeg ser at vi med det moderne skogbruket er i ferd med å miste de siste rester av naturkvaliteter som vi bør se oss råd til å bevare for våre etterkommere. Min største bekymring er at økonomiske krav gjør at det moderne skogbruket ikke tillater at skogen utvikler seg til gammel skog med tilhørende rikt biologisk mangfold. Da vi i Østmarkas Venner ble klar over at det fortsatt er store områder med eldre, veiløs skog igjen i Østmarkas indre deler, så vi det som vår plikt å gjøre samfunnet oppmerksom på at viktige natur- og opplevelsesverdier kan gå tapt. Jeg mener at en nasjonalpark i Østmarka vil sikre disse verdiene for framtida.

I Østmarka ligger det siste, representative skogslandskapet for Østlandets lavland, som er relativt fritt for tyngre naturinngrep. De fleste nasjonalparker ligger høyt til fjells eller langt mot nord, og Østmarka vil fylle en mangel i nasjonalpark-systemet. Undersøkelser fra hele landet viser at det folk flest søker i naturen er stillhet, fred og ro. Derfor står det i formålsparagrafen at en nasjonalpark skal ”sikre en uforstyrret opplevelse av naturen”. Nasjonalparkene har en generell helsefremmende effekt, både fysisk og psykisk.

Formålet med vernet kan variere en god del mellom ulike nasjonalparker, fra bevaring av villrein og villmark til aktiv tilrettelegging. Ved Bodø ligger Sjunkhatten nasjonalpark, som kalles ”Barnas nasjonalpark”. Her er det spesiell tilrettelegging for barn og unge med funksjonsnedsettelse. Det blir viktig å definere formålet med Østmarka nasjonalpark, og både kommuner og organisasjoner skal delta i dette. Byrådet i Oslo har allerede presentert sin visjon: ”Østmarka kan bli en bynær og brukspreget nasjonalpark, der hovedformålet er ivaretagelse av naturverdier, rekreasjon og friluftsliv”. Allemannsretten vil selvsagt gjelde, men også friluftslovens § 11 om at alle brukergrupper skal ta hensyn til hverandre. 

Markaloven regulerer ikke skogbruket. Det er derfor fullt tillatt å forlenge skogsbilveinettet inn i de gjenværende, veiløse skogsområdene og å hogge der. Da mister vi de særegne naturkvalitetene som ennå finnes der inne. Nasjonalparkstatus vil sikre at dagens naturverdier bevares for fremtiden. 

Det er urealistisk å endre markaloven slik at skogsdrift kan forbys i større områder. 

Dette er en upresis påstand som bør avklares. Riktignok blir arealet mindre attraktivt for skogbruk, men her gis det tross alt god erstatning. Østmarka vil bli vår første nasjonalpark med store og varierte brukergrupper, og jeg mener at alle må tilgodesees innenfor en ramme av enkelt friluftsliv. Det vi vet er at nasjonalpark i Østmarka støttes av en lang rekke naturvern- og friluftsorganisasjoner, som representerer mange brukere. Blant disse er Den norske turistforening (DNT), Oslo og omland friluftsråd, Norges Speiderforbund og Oslo fylkeslag av Norges Jeger- og Fiskerforbund. 

Dette er ikke erfaringen med andre større verneområder i skog. Skogs-nasjonalparkene våre, som Femundsmarka, Gutulia eller Øvre Pasvik er greit fremkommelige. Faktisk kan skog som skjøtter seg selv utvikle seg til å være relativt åpen. Trærne får leve til de dør naturlig, og nye spirer der de gamle har falt. I partier kan grupper av trær gå over ende og vanskeliggjøre fremkommeligheten, men det skjer også i kulturskogen. Vi har noen spesielle utfordringer i Østmarka fordi forslaget omfatter en del yngre, tett kulturskog som har kommet opp etter hogst. Disse partiene bør skjøttes ut fra både hensyn til brukerne og biomangfoldet, slik at de over noen tiår kan få utvikle seg fritt til en mer naturlig skog der trærne kan bli riktig gamle. Nasjonalparken vil få en skjøtselsplan med midler fra myndighetene til å gjøre slike tiltak.

Skogsbildet i Østmarka er i dag preget av åpne furuskoger på kollene, en mosaikk av åpninger skapt av myrer og vann, og granskoger på ulike boniteter. Jeg har gått mange turer i Østmarka naturreservat, og for en som vil utforske landskapet utenfor stiene er det lite kratt som hindrer vandreren. Selv der hvor det ikke har vært hogst på kanskje mer enn 100 år er det stort sett greit å ta seg fram. Hindringene i Østmarka består i stor grad av topografien og alle krokete vann som det tar tid å komme rundt. Men i dette ligger mye av fascinasjonen som gjør at så mange opplever Østmarka som spennende å utforske. 

Mange har glede av dagens Østmarka. Marka er stor, og mulighetene spenner fra ferdsel på skogsbilveier i ytre deler til å søke ensomheten, unike naturopplevelser og stillheten i de indre delene. Nasjonalparkforslaget omfatter mest offentlig eid skog, mindre enn 3 % av Marka, og under 15 % av Østmarka. Skogslandskap preget av vei og skogbruk er ikke mangelvare i dag, men det er skogslandskap uten tyngre tekniske inngrep. For mange er Østmarka attraktiv fordi den inneholder veiløse partier som fortsatt har preg av villmark, også utenom reservatene. Det er disse verdiene som vi ønsker å bevare i en del av Østmarka, mens det ennå er tid. Da bevarer vi Østmarka for alle. Det er en gave til fremtiden. 

Kommunene Ski, Enebakk, Rælingen og Lørenskog har ennå ikke besvart miljøvernministeren skriftlig. Vi skjønner at kommunepolitikerne er ukjente med begrepet nasjonalpark som er en mildere verneform enn reservat. Vi håper at kommunepolitikerne ser det som fornuftig å komme i dialog med miljøverndepartementet om forslaget. Da kan de påvirke både formålet med vernet, forvaltning- og skjøtselsplan og tilrettelegging for ulike brukergrupper. Oslo byråd har presisert at de ønsker en brukspreget nasjonalpark, hvor rekreasjon og friluftsliv blir viktige motiver. Kommunene vil også sitte i nasjonalparkstyret. Og en av dem vil få nasjonalparksenteret.