Østmarka har en overraskende rik moseflora

Utgangspunktet for mose-kartleggingen som startet i 2017 var at mosene i Enebakk var dårlig undersøkt, samtidig som det var lansert planer om en nasjonalpark som kunne omfatte deler av kommunen. – Derfor kunne det være interessant å vite mer om denne artsgruppen i de aktuelle skogsområdene, forteller Dag Hovind.

Resultatet av kartleggingen er nå dokumentert i en rapport som ble utgitt av Sabima i månedsskiftet januar/februar 2021. Fram til 2017 var det bare registrert 127 arter (taksoner) av mose i Enebakk, og de fleste var påvist utenfor selve Østmarka. Dessuten var det stort sett de større og iøynefallende artene som var påvist, men nå er det også påvist mange små arter som du må ha lupe eller mikroskop for å artsbestemme. Dermed har antallet arter økt til hele 319 i det området som er aktuelt som nasjonalpark. I hele Enebakk er det snakk om ca. 350 arter, viser rapporten.

Dag Hovind ble blant annet overrasket over det store antallet arter, for berggrunnen i Østmarka er dominert av gammelt grunnfjell som utelukker den aller rikeste floraen. Dessuten har den omfattende hogsten i tidligere tider ført til at det er forholdsvis lite død ved i denne skogen, og det fører til at enkelte moser ikke finner levelige forhold.

Til gjengjeld fant Dag Hovind to rødlistede arter som trives i sumper og myrer, som antakelig er mindre påvirket av hogst. At en art er oppført på Norsk rødliste for arter, betyr at den er truet eller utsatt av én eller flere årsaker.

– Jeg fant både morknemose (Callicladium haldanianum) og Drepanocladus longifolius ved Paradisputten. Den siste rødlistede arten jeg fant, heter broddskeimose (Rhynchostegium confertum) og ble funnet senhøstes 2020 i en sprekk ved foten av en bergvegg ved Stuttjernet, forteller Hovind. Han tilføyer at Drepanocladus-mosen ikke har noe offisielt norsk navn, men at den tidligere ble kalt «storklo».

Dag Hovind understreker at han ikke er moseforsker selv, men han har vært interessert i artsregistrering i mange år.

– Jeg kunne ikke gitt meg i kast med dette uten hjelp og støtte fra særlig Kåre Arnstein Lye, som er professor emeritus fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han var med på flere turer i 2017 og 2018, men jeg ble jo aldri ferdig. Det har vært mye læring underveis, så derfor har det tatt tid. Kåre har mer erfaring, så det skal kanskje ikke mer til enn en litt spesiell fargetone i stien før han kan si hva det kan være, forteller Hovind.

Mange Østmarka-vandrere kjenner Kjerringhøgda som et flott turmål med et branntårn som gjør det mulig å se både Gaustatoppen og Norefjell og store deler av Østmarka, men rapporten viser at det kan være like interessant å rette blikket ned mot bakken: Denne åsen har nemlig også en rik moseflora. En svært stor andel av de registrerte mosene er funnet på eller rundt Kjerringhøgda, forteller Hovind. Det skyldes delvis at åsen har en variert natur med lier i alle himmelretninger, er omgitt av sumper og myr, og dessuten ligger det ei stor myr mellom furukollene på toppen.

Dag Hovind hadde tidligere funnet både moskusurt, myske, skogsvingel og myskemaure i ei li på østsiden av Kjerringhøgda, og slike urter og gress fungerer som signaler om et rikt jordsmonn som skaper muligheter for et rikt artsmangfold. På en steinblokk i denne lia vokser også trøsåtemose (Campylopus flexuosus), som ellers er mest kjent fra Vestlandet og den svenske vestkysten.

– Vi fant også rynkelundmose (Brachythecium erythrorrhizon) i lokaliteten som heter Kjerringhøgda SØ i Naturbase. Denne mosen har ikke vært påvist i Oslomarka siden 1800-tallet, og du må helt til Nord-Fron i Gudbrandsdalen for det nærmeste funnet etter 1950. Det kan godt hende at Østmarka inneholder flere slike «utpost-arter», for vi har jo funnet noe nytt på hver eneste tur. Det tar liksom aldri slutt, forteller Hovind.

Man kan jo lure på årsaken til at en mose kan forekomme på et lite område i Østmarka, mer enn 200 kilometer i luftlinje fra den neste kjente forekomsten. Kan sporer fra mosen ha spredd seg helt fra Nord-Fron?

– Nei, jeg tror heller at det vi ser i Østmarka i våre dager er rester etter den skogen som var i Oslo-området tidligere. Vi har funnet mange av de nye artene for Østmarka i de områdene som ser mest «rufsete» ut, men dem blir det dessverre lengre og lengre mellom, svarer Hovind.

Snaue tre kilometer sør/sørøst for Kjerringhøgda fant Hovind en rekke uventede rikmyrarter på en liten tange ved Rottjern, som ligger rett utenfor den foreslåtte nasjonalparkgrensen. En rikmyr kan dannes i områder som får tilsig av kalkholdig vann, men ved Rottjern var det ingen slike tilsig å se. Det var for øvrig slett ikke tilfeldig at Hovind undersøkte floraen rundt Rottjern.

– Jeg tok turen til Rottjern etter å ha studert kartet, for å finne et område som ligger under det gamle havnivået. Området virket ikke spesielt lovende ved første øyekast, men så viste det seg at en liten tange på myrbremmen på østsiden av tjernet inneholder en rekke rikmyrarter – blant annet gullmose (Tomentyphum nitens). Forklaringen kan være at denne myrbremmen ligger på en gammel skjellsandbanke, foreslår Hovind.

Skjellsand består av delvis nedbrutte kalkskall fra marine organismer som skjell, rur, kråkeboller, snegler og kalkalger, og dette kan være forklaringen på at kalkkrevende mose-arter kan trives på ei myr langt inne i Østmarka. Dag Hovind forsøkte å stikke armen ned i myra, men uten å komme i kontakt med noe skjellsand.

– Dette var et helt spesielt funn, for mosefloraen på denne lille flekken var så totalt forskjellig fra marka ellers, tilføyer Hovind.

Det er registrert mellom 1100 og 1200 arter mose i Norge, fordelt på gruppene bladmoser, levermoser og nålkapselmoser. Bladmosene, som kanskje er det de fleste forbinder med moser, er den største gruppen med over 800 arter. I tillegg er det rundt 300 levermoser og et par nålkapselmoser. Entusiastene i Moseklubben oppdager imidlertid stadig nye arter i Norge, så tallene endres hele tiden.

– Mosene spiller en viktig rolle i naturen ved at de tar opp vann og næring gjennom hele overflaten. Tenk på de svulmende moseputene i Østmarka i fuktig vær. Torvmyrene fungerer som gedigne svamper og tar opp utrolige mengder fuktighet, og dermed fungerer de som buffere mot flom og oversvømmelser. Hvis vi ikke hadde torvmyrene, ville regnvannet bare rent rett ned fra fjellet på Vestlandet for eksempel. Hele landet ville jo sett annerledes ut uten myrene. I tillegg binder torvmyrene enorme mengder karbon og bidrar til å dempe drivhuseffekten, påpeker Dag Hovind.

Dag Hovind forteller at det kan være vanskelig å se forskjell på moser, blant annet fordi mange av dem er små og uanselige.

– Jeg brukte selv mye tid på å komme over bøygen, i den grad jeg har gjort det. Den beste måten for de som ønsker å lære mer om moser, er å gå på tur sammen med noen som kan forklare og kjenne igjen arter. Moseklubben i Norsk Botanisk Forening har arrangementer hvert år, og der er det mange som mer enn villig lærer bort. Feltguiden Mossor av Tomas Hallingbäck (på svensk) er en grei begynnelse for den som vil sette seg inn i mosefloraen, men til bestemmelser kreves det ofte tyngre litteratur. Praktverket Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna har tre bind om bladmosene, men det er litt verre å orientere seg om levermosene. Det finnes heldigvis også mange ressurser på internett, forteller Hovind.

Kartlegging av moser er for øvrig et typisk sesongarbeid, på den måten at innsamling foregår i sommersesongen, det vil si fra tidlig vår til sein høst.

– Vi har alltid med oss en lupe i felt. Men for oss som ikke er så gode til å ta ting i felt, foregår mye av bestemmelsesarbeidet om vinteren. Det kan bli mange timer med nøkling foran mikroskopet for å få satt navn på alle artene, forteller Hovind.

– Skal du ut i Østmarka igjen til sommeren?

– Ja, det skal jeg nok, svarer Hovind. – Jeg har fortsatt en liste med steder jeg gjerne vil besøke. Det er jo bare å finne en ny type lokalitet, så finner du nesten alltid moser som ikke er kjent i området fra før. Det har i hvert fall vært slik fram til nå. Jeg hadde gått mye i Østmarka før jeg begynte på dette prosjektet, men nå har mosene bidratt til at jeg ser marka med litt andre øyne. Det kan være at jeg har begynt å utvikle et blikk for moser, forteller han.

Sabimas kartleggingsrapport 8 (2021) med tittelen Kartlegging av moser i Østmarka 2017-2020 kan lastes ned fra nettsiden https://www.sabima.no/kartlegging/kartleggingsrapporter/.

Kåre Arnstein Lye, som var Dag Hovinds viktige støttespiller under kartleggingen av moser i Østmarka, gikk dessverre bort 24. mars. Her er NMBUs nekrolog over en entusiastisk artskjenner som sjelden rygget unna en utfordring.

Tekst: Bjarne Røsjø

Her er ØVs samleside med artikler om nasjonalparken i Østmarka