På skattejakt i en lite kjent del av Rausjømarka

Tekst: Egil Engen og Bjarne Røsjø

Mange Østmarka-vandrere er sikkert godt kjent med fløtinga og sagbruka i Rausjøgrenda, men mellom Svartoren og Bindingsvann går det en fløtningsvei som er mindre omtalt. Vi vet likevel mye om tømmerfløtinga i dette området takket være en artikkel som Konrad Røsjø skrev i Morgenposten i 1935, femti år etter at han selv var med på fløting her som 14-åring. I artikkelen skrev Konrad også om folkeliv og ikke minst overtro på slutten av 1800-tallet.

Historien forteller oss at Østmarka fram til 1537 var kirkegods – og almenningsskog allerede før kirkens innflytelse. Det vil si at de som bodde her kunne setre, ha dyr på beite, ta ut ved, gå på jakt, og så videre. Almenningsperioden fortsatte også etter at området ble krongods, men på 1600-tallet begynte kongen å få dårlig råd og solgte ut eiendommer til private – også i Østmarka. På 1600-tallet ble også vannsaga tatt i bruk, det ble mer lønnsomt å drive skogen, og trelasthandelen fikk et oppsving.

Fra rundt 1670 til 1860 ble sagbruket i store deler av kongeriket regulert av sagbruksprivilegier, som ga private eiere enerett til å skjære tømmer til eksport. Dette gjorde at staten kunne kontrollere mengden av tømmer som skulle sages til plank, og dermed også påvirke prisene og skattene.

I Rausjø og Fjell var det slike privilegier fra 1688, og privilegier fikk man først etter å kunne vise til 30 års drift. Det betyr at det må ha vært sagbruksdrift både i Rausjø og på Fjell siden midten av 1600-tallet. Det lå en oppgangssag ved utløpet av putten nord for Bindingsvannet, og den første vannsaga i Rausjøgrenda lå trolig ved Øvresaga. Den Østmarka vi opplever i dag, inneholder fortsatt kulturminner og andre spor etter denne spennende historien.

Behovet for sagtømmer var økende på 15- og 1600-tallet, særlig i Amsterdam – hvor alle bygninger i byen hviler på 10-12 m lange påler fra den tiden. Den store bybrannen i London i 1666 skapte stort behov for tømmer, og vi kan anta at deler av tømmeret fra Rausjømarka havnet i disse europeiske storbyene. Det var vanlig at kjøpmenn, embedsmenn eller offiserer eide sagene, og disse dannet den såkalte «plankeadelen» – som ble uforskammet rike.

Men Rausjømarka inneholder også «skatter» med ukjent opphav, som det rustne turbinrøret som ligger ved stien mellom Bysetermåsan og Donemåsan. Det har ligget der i minst 50 år, ifølge orienteringskartet «Bysetermosen» fra 1972-73. Men hvorfor i all verden ligger det der? Ingen har hittil kunnet gi svar på dette.

Donemåsan er egentlig to myrer, og den østre myra ble brukt som skytebane for Heimevernet (HV) på 1950- og 60-tallet. Her finner vi fortsatt to gamle selvanvisere, som et minne fra den tiden. En tredje selvanviser står noe lenger øst. På 1980-tallet ble det foreslått å anlegge et større skyte- og øvingsfelt for HV ved myra, men planen ble skrinlagt etter kraftig motstand fra blant annet Østmarkas Venner.

De to hyttene/brakkene nord for myra ble satt opp av HV i forbindelse med skytebanen. Hyttene ble senere disponert i en årrekke av 2. Bekkelaget speidergruppe, som for tiden ikke er aktiv. Myra er administrativt fredet for sin bevaringsverdige skog. Navnet kommer av snarefangst (done = snare), fra en tid hvor spilljakt fortsatt var ansett som kurant.

Det vannet som i dag heter Svartoren oppstod da Svartholsbekken ble demmet opp på 1800-tallet, i forbindelse med fløting helt innenfra Gjevikputten og Steinsjøen, forbi Askevann og de tre Kjærmåsatjerna. Det opprinnelige navnet var «kjør-måsatjerna» – dvs. vannene man kunne kjøre på om vinteren, for dette var en del av Plankeveien. De tre tjerna ble demmet opp til én vannflate, for å underlette fløtinga videre til Skjelbreia og ned i Svartoren før det ble fløtet ned til Bindingsvann ved Svarthol.

Konrad Røsjø var skogbruksfullmektig og bestyrer av Rausjøbruket for godseier Carl August Gulbranson på 1890-tallet og fram til 1907, så han kjente godt til Østmarkas historie da han skrev i Morgenposten. Takket være Konrad vet vi i dag at det var to oppdemninger mellom Svartorens utløp og Bindingsvann. Den øverste het Kudammen, som vi så vidt kan se sporene etter ved minimal vannstand.

Ca. 100 meter nedstrøms for Kudammen lå Torerdammen, som har fått sitt navn fordi skogfullmektigen Thorer Fjeld omkom her i en ulykke i 1865. Thorer og en gjeng med andre fløtere skulle løsne på en tømmerhaug som satt fast i elva, og her kommer et utdrag av Konrads beretning:

Hauen gikk da ’n Torer fikk laus stokken og alle de andre kom i lann, men det ene beina hass Torer blei klemt melom tømre så ’n ette kunne komma laus. Han Per Vangen og ’n Ingebret Skjelbreia høgg hakan i ’n, men klea rauk og han gikk med.

Døm fant ’n att nerpå Sæterslora dagen etter, men det fantes ette et heilt bein i ’n.

Rausjøbruket hadde på det meste 11 plasser og bortimot 100 fastboende. På 1950-tallet ble mange av plassene avfolka.

Driftsformene i skogen og kommunikasjonsmulighetene gjorde det ikke lenger nødvendig at skogsarbeiderne bodde nær hogstområdene, og mange flyttet ned til Fjeld. Ungene ved Fjellbygda gikk på skole i Rausjøgrenda på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. «Nyskolen», som ble tatt i bruk i 1913, står fortsatt og leies ut til blant annet skoleklasser av Enebakk kommune.

I motsetning til andre steder, der ungene kom fra skauen ut til skolen, dro de her altså inn i skauen for å gå på skole! Ella Berg, som bodde i Svarthol og var født i 1920, fortalte om dette i boka Minner og dikt, som hun utga på eget forlag i 2007. Skoleveien gikk blant annet forbi Blinkefoss, som er et lite fall i den koselige bekken som renner ut i Bindingsvann. Deretter gikk skoleveien over Donemåsaliene og videre forbi Tømmermyrene og fram til Ålmarktjernet, hvor stien traff Rausjøveien som kommer fra Fjeld. Vi siterer Ella Berg:

– Der var det ryddig og reint å trå for små bein, men liksom så hardt og rart.

Fra Rausjøveien går det av en vei som ble anlagt på 1950-tallet, og som kalles Natoveien (av noen også Dollarveien). Veien går til Svartåsen, hvor et større kommunikasjonstårn ble tatt i bruk av Nato i 1962. Anlegget var døgnbemannet fram til 1988, da stasjonen ble lagt ned, og tårnet ble revet tidlig på 90-tallet. Fra 1986 hadde Forsvarets Tele- og datatjeneste ansvaret for kommunikasjonsmaster og gjenværende anlegg på åsen. I Nato-tiden var det forbudt for turfolket å gå her, men i dag er Svartåsen et morsomt turmål med fin utsikt mot Oslo.

Det er mange store flyttblokker fra seneste store istid i Østmarka, og Djevlesteinen er en av de største. Det er ikke helt klart hvorfor den har fått navnet sitt. Enebakk-mannen Walter Svarthol skal ha sagt at han mener å ha hørt at navnet har noe med størrelsen å gjøre, og at den blir omtalt som en «jævel» fordi det er så vanskelig å komme opp på den. Steinen var et populært turmål da de første fotturistene begynte å vandre i denne delen av marka, men det er færre som nå rusler innom, fordi den har blitt skjult av tett vegetasjon. Djevelsteinen har ellers vært et samlingspunkt for kaffekok og matpause, med litt ly for vær og vind, og skal også ha vært brukt både av jegere og tømmerhoggere.

Denne artikkelen er ment som en smakebit for vandrere som har lyst til å oppleve en litt mindre kjent del av Østmarka. Et siste tips: Hvis du tar en liten avstikker fra veien mellom Fjeld og Bindingsvann, og følger et lite tråkk oppover langs østsiden av Svartholsbekken, finner du fine jettegryter som flere burde kjenne til.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Østmarkas Venners medlemsblad, Nytt fra Østmarka.

• Even Saugstad: Østafor byen og vestafor Øyeren. Blogginnleggene nr. 6, 16, 53, 73 og 94. (2018-2021).  
• Even Saugstad: Østmarka fra A til Å. Frie fuglers forlag, 2012
• Even Saugstad: 50 historier fra Østmarka. Frie Fuglers Forlag, 2020.
• Konrad Røsjø («Skogskar»): I tømmerfløiten for 50 år siden – minner og sagn fra Østmarka. Morgenposten 19. januar 1935, republisert på bloggen rosjo.me
• Østmarkas Venner: Medlemsbladet Nytt fra Østmarka. Diverse årganger.
• Håkon Breivik Myhr: Gjennom Oslomarka med ildsjeler. Dreyer, 2021.
• Magne Johansen: Enebakkhistorier 1-3. Enebakk bibliotek, 2018-20.
• Steinar Gundersen og Øysten Kristiansen: Bygda Fjeld og Fjeld gård. Enebakk bibliotek. Eget forlag, 2018.
• H. Gunnarsdottir, S. Hågvar, E. Bratlie: Hyllest til Østmarka. Østmarkas venner, 2016.
• Helge Haakenstad: Skogfolkets Rike. Skog og Varde, 2012.
• Ella Berg: Minner og dikt. Eget forlag, 2007.
• Reidar Fønnebø: Oldtidsveger, slep og kongeveier. Orion, 2004.
• Trond Burud: Opplevd og hørt i Rausjø. Utgitt 1992
• Birger Kirkeby: Enebakk Bygdebok, Bind III. Enebakk kommune, 1991.
• Samtaler med Øysten Kristiansen, Lise Henriksen og Even Saugstad