På tur med ildsjeler i Oslomarka

Pedagogen, forfatteren og Marka-entusiasten Håkon Breivik Myhr har vært på tur med intet mindre enn 48 ildsjeler på 35 turer i alle deler av Oslomarka. Resultatet er ei bok som formidler både personlige historier, erfaringer, verdier og engasjement til leseren. Forfatteren vil også formidle at Marka er blitt slik den er i dag mye på grunn av et stort arbeid og engasjement hos frivillige som har stått på for å verne ulike deler av Marka. Dette arbeidet har skapt både nye verneområder, nye stier og nye hytter.

Håkon Breivik Myhr er oppvokst på Manglerid, og da faller det naturlig at boka begynner med ildsjel-vandringer i Østmarka. Den første turen går fra Skullerudstua sammen med Odd Fjeldstad, som jobbet i DNT i 33 år før han ble pensjonist i 2002 og aspirant i dugnadsgjengen ØX.

Målet for turen er den gamle husmannsplassen Dølerud, som ble til en ubetjent DNT-hytte i 2015. Dølerud er et godt eksempel på at ildsjeler og frivillig arbeid har bidratt til å gjøre Marka slik den er i dag, for i 2015 ville Bymiljøetaten i Oslo kommune legge en fire meter bred grusveg tvers gjennom Dølerud til Sandbakken. Kommunen trakk forslaget mot slutten av 2016, etter stor motstand fra blant annet Østmarkas Venner.

– Jeg er veldig glad for at det ikke ble noe av. Takk til Østmarkas Venner for det! Det er fint at vi har dem. Hva skulle vi gjort uten den vaktbikkjegjengen der? sier Odd Fjeldstad, mens han rusler til Dølerud sammen med Myhr. Fjeldstad har fått forslag om å blåmerke stien over Spinneråsen, men det vil han ikke gå videre med.

– Noen steder må vi i DNT holde oss unna. Noe må være umerka. Noen steder må folk gå etter kart, mener Odd.

Den neste turen går fra Dølerud til Øvresaga, sammen med ØVs styreleder Helga Gunnarsdóttir og styremedlem Sigmund Hågvar. Mens de tre sitter på tunet ved Dølerud, forklarer Gunnarsdóttir årsaken til at ØV kjempet imot den planlagte grusveien.

– Her inne er det stillhet, fred og ro. Annette Bischoff har i en doktorgrad dokumentert hvordan en smal sti i tett kontakt med naturen har en helt annen rekreasjonsverdi enn å ferdes på en vei, sier hun.

Sigmund Hågvar legger til at Dølerud også har kulturhistorisk verdi, fordi mange av Sverre M. Fjelstads berømte filmopptak av dyr, som ble vist i fjernsynets barndom, ble gjort i dette området. Han har dessuten mer på hjertet:

– Min kjepphest er at Østmarka sin hovedverdi er å produsere folkehelse i videste forstand, ikke minst mentalt. Den er viktig for den individuelle livskvaliteten til svært mange. «Grønn velferd» er et godt uttrykk. Samme år som markaloven kom, ble det publisert en rapport fra Nordisk Ministerråd om livskvalitet, friluftsliv og helse. Fedme og depresjon er livsstilsykdommer som truer vår folkehelse. Fysisk aktivitet hjelper for begge. Kombinert med gode opplevelser i naturen blir virkningen enda bedre.

Konklusjonen i rapporten er klar: Friluftsliv er den viktigste enkeltfaktor for å skape god folkehelse, poengterer han.

De tre turkameratene snakker også om nasjonalparken i Østmarka, som ØV tok initiativ til i 2012.

– Topografien med søkk, daler, koller, vann og bratte partier har vært med på å gjøre deler av Østmarka vanskelig tilgjengelig for det moderne skogbruket. Her er derfor færre inngrep og større områder med gammelskog. Faktisk ligger det siste store inngrepsfrie området på det sentrale Østlandet nettopp her, i det indre av Østmarka, så nær byen og befolkningen, sier Helga.

Mot slutten av turen får forfatteren noe å tenke på, når turen går over demningen i enden av Mosjøen. Den ble i sin tid lagd for fløting av tømmer til sagene i Rausjøgrenda, men nå er den til glede for kanopadlere, fiskere og skiløpere, som ikke kjenner til noen annen vannstand.

– Over haugen kommer jeg til Rausjø skole. Skolen for barna i Rausjøgrenda og plassene rundt i Rausjømarka stengte dørene i 1951. Nå kan nye generasjoner av elever fra Enebakk glede seg over å bruke denne skolen som overnattingsted her langt inne i Rausjømarka og den kommende nasjonalparken, skriver Myhr.

Håkon Breivik Myhr er også på tur i Østmarka med Lise Henriksen og Arild Hildebrandt fra Øvresaga til Bøvelstad; fra Bøvelstad til Røyrivannskoia med Johan Ellingsen; fra Røyrivannskoia til Huldreheim med Randi Hauger og Helen Østbye, og fra Huldreheim til Sandbekkstua med Paul Bjermeland.

Deretter vandrer boka videre til Lillomarka, Maridalsmarka, Romeriksåsene, Nordåsen, Nordmarka, Bærumsmarka, Krokskogen, Vestmarka og Kjekstadmarka. Forfatteren forteller om mange av kampene som har ført til at noen deler av Oslomarka er bevart, og at andre er gått tapt. Underveis får leseren mye innsikt i hva det er som lokker og drar i Oslomarka. Dessuten vil de aller fleste lesere sannsynligvis få inspirasjon til nye turer i Østmarka, til steder hvor de ennå ikke har vært.

Forfatteren går også de 19 kilometrene fra Katnosdammen til Smedmyrkoia i Nordmarka, sammen med veteranen Bjørn Faafeng i Naturvernforbundet Oslo og Akershus. Han forteller blant annet at skogbruket i dag er den største trusselen mot verdiene i Marka, også etter at Markaloven kom i 2009. Forskriftene er altfor næringsvennlige, og de blir slapt forvaltet, mener Faafeng.

Det eneste som kan stanse en hogst, ser ut til å være hvis naturvernerne finner sjeldne arter av sopp eller lav. Naturopplevelse blir ikke tatt hensyn til i det hele tatt.

– Skogeierne er pålagt å kartlegge biologisk mangfold før hogst. Deres egne kartlegginger er systematisk mangelfulle, og de bommer gang på gang. De er altfor overfladiske. Våre biologer og frivillige finner ofte rødlista arter som ikke skogeiernes kartlegginger fanger opp, forklarer Faafeng.

Boka er utgitt på Dreyers forlag med støtte fra Østmarkas Venner, Lillomarkas Venner, Nannestad Turlag, Oslo og Omland Friluftsråd og Det faglitterære fond. Den kan bestilles fra forfatterens egen nettside.

Tekst: Bjarne Røsjø Foto: Håkon Breivik Myhr