Svalestjerten: Den vakreste av dem alle

Svalestjerten (Papilio machaon) regnes av mange som den aller flotteste sommerfuglen i Norge. Hunnene blir størst, og de kan ha et oppsiktsvekkende vingespenn på hele 90 mm. Arten har blitt påvist over hele Norge, men er sjelden eller fåtallig overalt. På enkelte våtmarks-lokaliteter i Østmarka kan man likevel regne med å se den på solrike dager rundt midten av mai og i første halvdel av juni, men man ser som regel ikke flere enn en eller to voksne individer på en god dag.

Svalestjertene kan trekke over store områder. Hannene er kjent for å oppsøke det høyeste, åpne punktet i terrenget. De kan plutselig dukke opp på en åpen kolle inne i skogen, og man mener det er i forbindelse med parringen. Noen oppsøker også blomsterenger, eller hager med syrin, for å fylle opp med litt næringsrik nektar. Men de fleste flyr mest rundt i solrike våtmarksområder ved myrer, tjern og langs bekker i det nærområdet hvor de selv har vokst opp som larve.

Larvene blir store og grønne, med svarte bånd som har seks oransje prikker. Hvis larven forstyrres, skiller den ut en veldig kraftig lukt fra et organ i nakken. Larvene er sårbare og må ikke røres. De lever hovedsakelig på melkerot, men de kan også ses på kvann og sløke.

Bestanden av svalestjert i Østmarka veksler fra temmelig fåtallig og spredt i gode år, til svært sjelden og lokal i dårlige år. I gode år ser man plutselig larver på mange nye plasser, men så forsvinner de av ukjent årsak fra disse i påfølgende år.

Noen ytterst få og faste oppvekstlokaliteter benyttes av larvene hvert år, uansett bestandstetthet. Bevaring av habitatet på slike lokale plasser virker avgjørende for å opprettholde bestanden gjennom dårlige år. Vertsplantene bør også beskyttes i størst mulig grad.

Melkerot er en toårig skjermplante som er avhengig av veldig fuktig grunn som iblant oversvømmes. Først i det andre året danner planten en høy stengel med skjermblomster, som sommerfugllarven kan spise. Tørrlegging av fuktige områder, omregulering av bekker eller drenering av myrer og våtmark regnes som de største truslene mot svalestjerten.

Beveren er en nøkkelart som bør vernes mot jakt i størst mulig grad, fordi den sikrer at vertsplantene i et stort nok skogsområde får den nødvendige oversvømmelsen. Flere av de beste lokalitetene for å se en svalestjert i Østmarka er rett ved store beverdemninger.

Vertsplantene vokser også i fuktige grøftekanter inntil skogsveiene i Marka. Det er viktig at grunneier ikke kantklipper langs grusveiene om sommeren, når vertsplantene er fullvoksne og svalestjerten åpenbart er i larvestadiet. Det samme gjelder også for larvene til en lang rekke andre sommerfugler og nattsvermere i juli og august.

I september har de aller fleste larvene forpuppet seg trygt helt nede ved bakken og er klare for overvintringen. Først da er det miljøvennlig å kantklippe! For å bevare biologisk mangfold best mulig bør skogforvaltere sørge for at kantklipping langs grusveiene i Marka tidligst utføres i september.

Svalestjerten overvintrer i puppestadiet. Etter noen varme dager rundt midten av mai klekker puppene. Forventet levealder som voksen er et par uker, og de fleste dør etter parring og egglegging. Noen voksne flyr helt til slutten av juni.

En hunn kan visstnok legge inntil 30 egg om dagen i en drøy ukes tid. Eggene plasseres ett og ett på de nøye utvalgte vertsplantene, og klekkes etter en uke. Larvene vokser seg store utover sommeren og forpupper seg i løpet av august. I noen ekstra varme somre kan noen av de tidligste puppene klekke samme år til en sparsom annen generasjon på sensommeren. Disse er gjerne litt mørkere gule i fargen. Resten overvintrer og klekker til våren.

I 2018-19 var svalestjerten ofte å se i spredte deler av Østmarka. Noen av stedene som kan nevnes var ved Grinitajet (Rælingen), opp mot skytebanen, der vi opplevde å se inntil fem-seks eksemplarer samtidig. Med litt flaks kan du også se svalestjerten ved bekken som krysser Vangenveien 3-400 meter fra Bysetermåsans nordlige parkering; ved Vesle Skjelbreia; og helt sør i Steinsjøen.

Og – nå er de på farta igjen! Det er ikke mange dager siden jeg så en flott svalestjert langs veien fra Bysetermåsan mot Vangen, like før delet mot Skjelbreia. Litt senere fikk jeg se et prakteksemplar ved Lille Skjelbreia.

Et tips: Hvis du vil se Østmarkas vakreste skapning, kan det lønne seg å gå fra for eksempel Bysetermåsan mellom klokka 10 og 11. Du finner dem nemlig helst der det er mye sol og varme, men de sitter ikke mye i ro på denne tiden. De skal jo få i seg nektar til den store parringstiden, og konsentrerer seg om det!

Til slutt et «Fun fact»: Det tok meg ti år å oppleve min første svalestjert i Østmarka. Det var ved Steinsjøen, og jeg så noe på størrelse med en hvit femtilapp i lufta på andre siden av vannet, og tenkte at nettopp det kunne være en svalestjert. Så jeg gikk rundt sørenden av vannet, og plumpa betydelig underveis, men kom meg over.

Men da jeg nærmet meg femtilappen, gjorde den selvsagt kort prosess, og fløy rett over vannet mot der jeg hadde stått. Så jeg gikk tilbake (uten å plumpe) men da gjentok det samme seg! Men jeg hadde lært! Og ble sittende der jeg var, etter å ha forvisset meg om hvilke planter den foretrakk å sette seg på. Jeg fant da også et lekkert eksemplar av planten.

Vanskeligere var det ikke – svalestjerten kom tilbake, satte seg på vannplanten foran meg, bredte ut vingene, poserte i flere minutter, og jeg fikk mine første bilder. Tålmodighet er altså nødvendig, i alle fall om man vil ta med et bilde hjem på minnebrikka!

En stor takk til Dag Øivind Ingierd for bilde og hjelp med fakta om Svalestjerten.