Terrengsykkelrittet sliter i motbakke
Det har haglet med kritikk av Terrengsykkelrittet, som ble arrangert lørdag 30. mai. Terrengsyklistenes egen interesseorganisasjon kritiserer måten rittet ble gjennomført på, og mediene i området mottar skarpe leserinnlegg.
Østmarkas Venner fikk allerede lørdag 30. mai henvendelser fra medlemmer som var sjokkert over de store skadene Terrengsykkelrittet hadde forårsaket på blåstier i Østmarka. Nå er det ikke bare vandrere og turfolket som har reagert, for også Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS) har kommet med kritikk. NOTS publiserte 7. juni et opprop med kritikk av arrangementet, som ifølge organisasjonen ga synlig slitasje og mye gjørme i store deler av løypa.
– NOTS er ikke tilfreds med måten TSR ble gjennomført på i år. Friluftsloven og allemannsretten sier ikke bare at vi har rett til å sykle i Marka, men også en forpliktelse til å unngå slitasje og konflikter, skriver organisasjonen på sine nettsider.
Frykter at stisykling kommer i vanry
NOTS skriver også at organisasjonen fortsatt støtter opp om Terrengsykkelrittet, men stiller som krav at det må gjennomføres på en forsvarlig måte slik at stisykling ikke kommer i vanry.
Les mer om NOTS’ krav til Terrengsykkelrittet her
Aftenposten publiserte 9. juni et leserbrev forfattet av Kristin Lund, med en beskrivelse mange Østmarka-venner kan kjenne seg igjen i.
– I går forsøkte min firbente venn og jeg å gå vår vante aftentur i Nøklevannskogen. Eller – skog og skog – det ser mer ut som et nyopprettet øvingsfelt for Forsvaret, skrev Lund, og fortsatte:
Det som før var hovedstien inn i dette nydelige nærområdet, er nå en flere meter bred gate av søle, røtter og stein. Det som var småstier på åsen vest for Nøklevann, er dype gjørmehull hvor all vegetasjon er slitt bort.
Den fine myra hvor barna i nabolaget har funnet «hemmelige» kantareller, er vekk, søkket med trompetsopp likeså. Stien hvor Bøler friidrett avholder sine legendariske «Ulsrudvann rundt»-løp er delvis ødelagt. Tilbake er spisse stein, røtter og gjørme.
Beskylder Østmarkas Venner
Terrengsykkelrittets grunnlegger Øyvind Aas var kjapt ute med et motinnlegg, der han blant annet beskylder Østmarkas Venner for å ville «overdrive slitasjen og dens langsiktige påvirkning av skogen, for å vinne poeng i kampen mot terrengsyklistene generelt og Terrengsykkelrittet spesielt».
Øyvind Aas fikk kjapt svar på tiltale av Kristin Lund, i kommentarfeltet under det opprinnelige innlegget i Aftenposten. Østmarkas Venner har fått Lunds tillatelse til å gjengi dette svaret i sin helhet, og vi slutter oss fullt og helt til hennes vurderinger:
Øyvind Aas har som grunnlegger av terrengsykkelrittet, valgt å kommentere stinettet de etterlater seg i Østmarka i bladet Terrengsykkel, hvor han er redaktør. Jeg velger å oppsummere debatten jeg reiste som en kommentar til hans innlegg, for dette er fascinerende lesning. Det sies at man skal man lytte til selvskryt, for det kommer fra hjertet. Etter å ha lest kommentaren er nok ingen i tvil om at Aas mener at Terrengsykkelrittet er et svært godt arrangement. Riktignok vier han noen små avsnitt til ødeleggelsen av stinettet han benyttet seg av til årets arrangement. Og som redaktør behersker selvsagt Aas media til fulle. Han tar til seg kritikk. Det kommer han ikke utenom, hvis han ikke skal tape all troverdighet. Det han først og fremst gjør er imidlertid å bruke kritikken mot terrengsykkelrittets skadeverk i Østmarka til å rette nye angrep mot organisasjonen Østmarkas venner. Om slitasjen skriver Aas:
”Uten at vi skal bagatellisere skadene i skogen er det også viktig å la det gå litt tid før vi trekker konklusjonen om hvordan årets ritt har påvirket stiene. Det vi vet er at Østmarkas Venner har vært ute etter å ta terrengsyklistene generelt, og Terrengsykkelrittet spesielt, i flere år. De ser antakelig på årets negative erfaringer som en mulighet til å vinne poeng i kampen. Det er forutsigbart at de vil overdrive slitasjen og dens langsiktige påvirkning av skogen.”
Velregissert svertekampanje
På denne måten benytter sykkelfolket med Aas i spissen, også denne anledningen til å mistenkeliggjøre og sverte organisasjonen som har slått ring om Østmarka i en mannsalder. Samtidig får han sagt at vi som synes dette er ille overdriver. Elegant. Jeg er ikke enig i alle Østmarkas venners synspunkter opp gjennom årene. Det skulle bare mangle. Det bør imidlertid ringe varselklokker i flere ører enn mine når personer som pretenderer
å stå forankret i verdifulle markatradisjoner, utroper den organisasjonen som fremfor noen har kjempet for Østmarkas eksistens som hovedfiende. Det er en kjent sak at velregisserte svertekampanjer virker. Jeg reiser spørsmål om Oslos myndigheter, med Bymiljøetaten i spissen, i for stor grad har lånt øre til dette. Sykkelorganisasjonene er velorganiserte og høymælte sammenlignet med uorganiserte brukere av marka.
Blant rittets fortrinn fremheves at det gikk på smale og lite brukte stier. Vel, de er ikke smale nå lenger, og blir det neppe igjen. Jeg vil imidlertid bringe Aas ut av en villfarelse: At en sti er smal vil ikke si at den er i ferd med å gro igjen, det vil bare si at den er smal. Den kan til og med være mye brukt. Noen av oss liker slike stier. For disse brukerne av marka medfører det et vesentlig velferdstap at du og dine insisterer på deres rett til å gjøre alle
stier til meterbrede gater av gjørme, stein og røtter.
Skiløyper er ikke enda verre
For Aas: Jeg er også vokst opp på Bøler. I motsetning til deg bor jeg her fortsatt og jeg kan opplyse deg om at det ikke lenger finnes en eneste sammenhengende sti med god løpbarhet i mitt nærområde. Du påstår at tilrettelegging for skiløyper påfører marka mer skade en terrengsykkelrittet gjorde i helga. Nei, det gjør ikke det. Det er rett og slett ikke sant. Gå inn og se selv. Og her er vi ved sakens kjerne: Du gjentar til det kjedsommelige at stinettet i Østmarka ikke slites av terrengsykling. Det er ikke sant. Og det blir ikke mere sant av at du gjentar det motsatte mange nok ganger. Alle kan se det med sine egne øyne. For hvor bred kan en sti være, før det representerer slitasje? Ti ganger så bred som en løypetrase eller bare fem?
Aas hevder: ”Når generelle sykkelmotstandere retter skytset mot Terrengsykkelrittet, må vi syklister forstå hva som skjer og ikke la oss splitte. Arrangementet er valgt ut fordi vi er lette å angripe. Her er det noen å holde ansvarlig.”
Jeg skal bringe Aas ut av nok en villfarelse, eller kanskje til og med to: Nei, du angripes ikke fordi du er lett å angripe. Du holdes ansvarlig for skadene som du har påført marka. Og ja, enten du tror det eller ikke, du er ansvarlig.
Til slutt og for ordens skyld: Jeg er ikke mot terrengsykling i Østmarka. Terrengsykling utgjør et verdifullt tilskudd til friluftslivet og har brakt mange nye brukergrupper til marka. Terrengsykkelorganisasjonenes velregisserte motstand mot at denne aktiviteten skal sluses inn på egne stier, medfører imidlertid store velferdstap for oss andre. For hver gang vi flytter oss flytter syklistene etter. På denne måten utvikler det seg slik at det snart ikke finnes verken tråkk eller blåmerka stier som er egnet for fotgjengere og mer tradisjonelt friluftsliv.
