Østmarka må forvaltes i et evighetsperspektiv
Den ulykksalige saken om tørrfurua på Tonekollen, den som ble brent på bålet i vinter, skapte sterke reaksjoner. Men kanskje kan furuas triste endelikt bidra til noe positivt. Kanskje vil akkurat denne saken bidra til at vi alle stopper opp og tenker oss om, slik at vi unngår vandalisme og atferd som skader naturen.
På kanten av stupet på Tonekollen, på et av Østmarkas aller fineste utsiktspunkt over Mosjøen, Tonevann og den kommende nasjonalparken, hadde den forblåste tørrfurua klort seg fast. For mange var furua et symbol på noe evig.
I løpet av vinteren ble den ikoniske og flittig fotograferte furua brent på et bål, av fire turkamerater som senere har lagt seg flate og bedt om unnskyldning og tilgivelse. Det er voksent gjort av dem.
Men saken er dessverre ikke enestående. Tilbakemeldinger fra turgåere i reservatene i Østmarka forteller om søppel og ulovlig hogst, og i mange år har syklister trosset reglene i Østmarka naturreservat. I tillegg til reservatene, som har egne og strengere vernebestemmelser, er det særlig i nærskogene i de mest folkerike Østmarka-kommunene at problematikken knyttet til slitasje og uvettig fremferd er akutt, noe Østmarkas Venner har påpekt gang på gang.
Mange små hærverk gjør stor skade til sammen
Ukentlig får vi meldinger fra friluftsfolk som gremmes over forlatte leirplasser med skjemmende rester etter bål, søppel, og det siste året friske tær som er skadd eller hogd ned. Organisert trening i myr er en annen gjenganger. Ofte får vi henvendelser om stier og tråkk som ser ut som gjørmegater etter at sykkelklubbene har benyttet dem til organisert trening på regnværsdager Vi får også regelmessig henvendelser om sykkeltrening på stiene i nærskogene der deltakerne ikke setter ned farten i møte med gående. Begge deler er i strid med sykkelfolkets egne stivettregler – utarbeidet av NOTS. Hver enkelt sak er kanskje ikke noe å bry seg om, men samlet sett og over tid er det grunn til bekymring.
Har nådd et bristepunkt
Som vi skrev om i Nytt fra Østmarka nr. 1/2021, har også uvettig bruk av Lørenskogmarka nådd et bristepunkt for både skogeiere, Landbrukskontoret og politikerne i kommunen. Varaordføreren i Lørenskog satte ord på det i et intervju med ØV:
Bildene i rapporten fra Landbrukskontoret er til å gråte over, og det er rystende å se hvordan enkelte folk tar seg til rette i Marka. Dette handler nok litt om manglende kunnskap, men jeg tror egentlig at det handler mer om egoisme og mangel på folkeskikk. De fleste burde jo vite at man ikke bevisst skal forvolde skade på andres eiendom. Det er jo faktisk noen som eier disse områdene.
 |
| På dette bildet var furua på Tonekollen fortsatt intakt. Foto: Håkon Breivik Myhr. |
Han har helt rett. Både friluftsfolket og idretten må forstå at det er noen som eier skogen, og at vi har naturen til låns. Den kommunalt eide delen av Østmarka er vår felles eiendom. Resten av skogen eies av private. Uansett hvem som eier skogen, følger det forpliktelser med allemannsretten vi har etter friluftsloven. Dessverre er hensynsparagrafen i friluftsloven, som omtaler pliktene våre, underkommunisert både av statlige, regionale og kommunale myndig-heter. Kort fortalt: Du skal opptre hensynsfullt og varsomt og ikke påføre miljøet skade. Og du skal etterlate stedet hvor du oppholder deg slik at det ikke oppleves skjemmende eller er til skade eller ulempe for andre.
Liberalisering skader naturen
Situasjonen har ikke blitt bedre av at den sittende regjering har liberalisert både motorisert ferdsel, bestemmelser om brannforebygging og bål, og verneforskrifter. Det siste har vår venneforening i Lillomarka smertelig fått erfare i reservatene, og de har nå slått alarm til Statsforvalteren. Det er særlig sykling på og utenfor stier i verneområder som bekymrer, og Lillomarkas venner får nå delvis medhold av Statsforvalteren, som er vernemyndighet.
Alle disse eksemplene viser at det er et meget stort informasjonsbehov om både våre plikter etter friluftsloven, og om ferdselsbestemmelser i verneområdene våre. Vi har flere ganger etterlyst informasjonsskilt og generelt bedre informasjon om hva som er lov og ikke lov i naturreservatene, verneområdene etter markaloven, og i Marka for øvrig. Det haster med at kommunene og Statsforvalteren intensiverer sitt informasjons- og oppsynsarbeid.
Vi må forvalte Østmarka med tanke på både dagens og kommende generasjoner i et 50-, 100- og 200-års perspektiv. Ja, i et evighetsperspektiv! Det ansvaret ligger hos kommunene og Statsforvalteren, og alle oss som bruker og elsker Østmarka!
Av Helga Gunnarsdóttir
